Kinoaktuelle «120 slag i minuttet» var den mest kritikerroste filmen i Frankrike i 2017. Den gjorde det særdeles skarpt under fjorårets filmfestival i Cannes, der den vant Grand Prix, Kritikerprisen og Queer-prisen – og fikk juryformann og mesterregissør Pedro Almodóvar til å utbryte:

– Jeg tror det er vanskelig å elske en film mer enn denne.

Gjennom et nært og levende portrett av aksjonistgruppen ACT UP og deres desperate kamp for å sette AIDS på dagsordenen i 90-tallet Paris, blir vi i filmen kjent med to karakterer som representerer ytterpunkter i miljøet – ekstroverte Sean og den rolige nykommeren Nathan.

Slik blir filmen – tross det bekmørke bakteppet – også en vakker kjærlighetshistorie.

– Hvorfor jeg ville lage denne filmen? For å tjene masse penger.

Robin Campillo ler hjertelig. Den fransk-marokkanske regissøren er i Norge for å presentere «120 slag i minuttet», som utspiller seg i et Paris der AIDS-epidemien får herje fritt, uten at myndighetene gjør stort for å gripe inn.

Avisene skrev om «homokreft»

Regissør Campillo var selv sterkt tilknyttet ACT UP tidlig på nittitallet, og mange av scenene i filmen er basert på selvopplevde hendelser. Likevel tok det lang tid før han følte seg moden for å sette ideen ut i livet.

– Jeg begynte å tenke på denne filmen allerede da epidemien startet, i 1982. Da leste jeg en artikkel om «homokreft» en fransk avis. Jeg var 20 år gammel – en ung, homofil fyr som hadde villet bli filmregissør siden var jeg var seks.

Frykten for fremtiden lammet imidlertid både livsutfoldelsen og drømmen om å bli filmskaper.

– Mange aviser i Frankrike skrev at de fleste homofile menn kom til å dø av denne epidemien. Det var som et forferdelig omen, og det drepte på mange måter lysten min til å drive med film. Jeg var helt sikker på at jeg skulle dø.

Regissør Robin Campillo. Foto: Arthaus

I likhet med Nathan i filmen avsto Campillo fra sex og kjærlighetsrelasjoner i en årrekke. I en alder av 30 bestemte han seg for å bruke kondom og ha et sexliv igjen, og det skulle også føre ham inn i ACT UP.

– Etter ti år i denne triste tilstanden, der jeg sluttet å ha sex og emosjonelle forhold – noe som er rart når du er 20 år gammel – ble jeg med i ACT UP i 1992. Egentlig skulle jeg møte en fyr for å ha sex, men han dukket aldri opp. Men siden dette var i nærheten av et ACT UP-møte, bestemte jeg for å dra på det i stedet, humrer regissøren.

– Og det er som i filmen. Jeg fant opp meg selv på ny, i likhet med mange andre.

Adressebøkene ble gravlunder

Selv om døden ligger som en klam hånd over deler av «120 slag i minuttet», byr filmen på solide doser varme, energi, livsglede og humor – alle viktige bestanddeler i ACT UP-miljøet Robin Campillo ble en del av.

– Det var som å få puste igjen. Vi pleide å spøke med at adressebøkene våre var gravlunder. Det var too much, men samtidig ikke. Det var jo sant.

©Les Films de Pierre / Arthaus

En av karakterene som gjør størst inntrykk er energiske Sean, mesterlig spilt av argentinske Nahuel Pérez Biscayart.

– Jeg valgte ham fordi han overspilte hele tiden. Jeg elsket det! Fordi det var sånn i ACT UP. Folk overspilte situasjonen sin, samtidig som de jo befant seg i en livsfarlig situasjon. Biscayart er en barokk skuespiller, han brenner veldig sterkt og minner om Sean i virkeligheten. Da vi kom til scenene på sykehuset sa jeg til ham «nå kan du slutte å spille.»

Å skulle vende tilbake

Mange nordmenn falt pladask for TV-serien «Gjengangerne» («Les Revenants»), som er basert på den første filmen Robin Campillo skrev og regisserte i 2004.

Her vender de døde tilbake til sine tidligere liv og familier – ikke som blodtørstige zombier, men heller ikke slik de var.

Også den historien har klangbunn i AIDS-epidemien, forteller Campillo:

– På slutten av nittitallet kom det endelig medisin som begynte å virke, og HIV-positive skjønte at de kanskje ikke kom til å dø likevel. Den pussige situasjonen som oppsto da, var at folk som hadde sluttet å jobbe plutselig måtte returnere til arbeidet sitt. Men de var naturligvis fortsatt preget, og de fleste ville ikke tilbake. Sykdommen og frykten hadde forandret dem.

©Céline Nieszawer / Arthaus Photo: ©Céline Nieszawer / Arthaus

– Vi er alle bedragere

På et mer overordnet plan handler «120 slag i minuttet» om nødvendigheten av distanse for å overleve i en uutholdelig situasjon, ifølge Campillo.

– Selv om du legemliggjør en politisk kamp, er du nødt til å ha en slags teatralsk distanse. Dette gjelder oss alle, hver eneste dag. Vi presenterer oss selv, som skuespillere. Det er denne dynamikken mellom autentisitet og teater som muliggjør politikk, romantikk og alle disse viktige tingene.

Campillo utdyper:

– Vi er alle til en viss grad bedragere. Og det er en bra ting!

Noen rent politisk film anser imidlertid ikke Campillo «120 slag i minuttet» for å være.

– Epidemien er ikke filmatisk materiale i seg selv. Jeg ville ikke lage en politisk film. Men epidemien fortalte meg noe som jeg ville lage film om. Jeg er ikke så opptatt av de døde. Det som interesserer meg er de som overlevde.

«120 slag i minuttet» har norsk kinopremiere 23. mars.  Kjøp billetter her.