– Jeg lo så mye! utbryter Anders Baasmo Christiansen.

–  Og det er jeg egentlig jævla overraska over. For dette er jo en film om et i utgangspunktet alvorlig tema.

Skuespilleren har nettopp sett Hoggeren for første gang, filmen der Anders spiller «Anders» – en fyr som etter 20 år i byen har reist tilbake til hjembygda for å flytte inn på småbruket han har arvet av foreldrene sine.

Her begynner han å gyve løs på skogen med en øks.

– Han hogger helt uten mål og mening. Vi veit da søren hvorfor han holder på sånn, men vi skjønner at han sliter med noen tunge opplevelser, at han går gjennom noen ekstreme ting. Han rømmer inn i skogen for å få fred, som en siste utvei, sier Baasmo Christiansen.

Anders’ flukt fra livet

Den flukten er noe skuespilleren fra Hamar kjenner seg igjen i.

– Da vi spilte inn denne filmen, så hadde jeg jobba svinmye. Jeg hadde gjort sju filmer og en TV-serie på 13 måneder: Fra Kongens Nei til Dag og Børning. Det var gøy, men jeg var kjørt, sier han.

–På mange måter flyktet jeg fra mitt eget liv, for det ble bare jobb. Og den tomheten jeg følte på da, den kunne jeg bruke i denne filmen.

Med onkel Bjarne som skuespiller

Hoggeren er den første spillefilmen til billedkunstner Jorunn Myklebust Syversen. Hun er selv oppvokst på Gol, som hun forlot etter videregående for å studere.

Og det er nettopp hit – til naturskjønne Gol og Rukkedal – Syversen har vendt tilbake for å lage film med Anders.  Skogen som hoggeren økser ned er Syversens egen, og menneskene Anders møter på er spilt av Syversens egne slektninger.

– Jeg  har alltid tenkt at min onkel Bjarne har en skuespiller i magen. Jeg ville bruke ekte mennesker i filmen, slik at skildringen av bygdelivet skulle bli så autentisk som mulig, sier hun.

Derfor er det regissørens onkel Bjarne, tante Grete og fetter Terje som spiller Anders sine noe brysomme slektninger på nabostølen, mens Benjamin Helstad kommer inn som den litt viltre sønnen til fetter Terje.

Annerledes pute-TV

Slektningene gjør nemlig sitt for å få Anders ut av «uføret» og alt «tullet» han holder på med ute i skogen. Det blir til noen fryktelig morsomme, men også ubehagelige, øyeblikk.

Som når fetter Terje bruker noen lange minutter i kjøkkenkroken på å få Anders til å selge noe Aloe Vera-produkter, eller når onkel Bjarne hudfletter Anders under en lapskausmiddag:

Slik blir Hoggeren en annerledes pute-TV-film.

– Det er noen svette situasjoner. Og tro meg, de føltes like klamme bak kamera, sier Baasmo Christiansen og ler, før han blir alvorlig igjen.

–  For de situasjonene du ser på filmen er klin ekte, og de er ektefølte. Det var ikke noe manus vi sto og pugget. Store deler av dialogene er improviserte. Det gjør også filmen mer naken, og ikke minst menneskelig.

Selv er Baasmo Christiansen full av lovord om både motspiller Helstad og amatørene – og spesielt om onkel Bjarne.

– Han bli nominert til Amanda. Det er bare helt rått det han gjør.

Tilbake til naturen

I Hoggeren er det brusende fossefall og travende hester  – men det er også råning utenfor Esso-stasjonen og blodige håndflater.

For hvor idyllisk er egentlig det enkle småbrukslivet på landet? Det er et spørsmål vi stiller oss når vi ser Hoggeren.

– Norge er på sett og vis ei stor bygd. Likevel har jeg savnet å se det miljøet bli skildret på norsk film. Jeg håper at denne filmen kan bidra til å fylle det tomrommet, sier regissør Syversen.

Hun både tror og håper at Hoggeren evner å vise frem det norske bygdelivet som det er – uten å verken romantisere eller karikere det.

Selv om Hoggeren er langt i fra noen bondeparodi, bidrar nettopp den lune humoren til å få frem det mørke dramaet i filmen, mener Baasmo Christiansen.

– Som en av lærerne mine på Teaterhøgskolen sa: «gråt og latter sitter på samme sted i magen». Og det er det jeg føler denne filmen gir deg, en skikkelig klump i magen. Både fordi det er dypt tragisk, men også fordi du ofte bare må le.

Aftenpostens anmelder mener Hoggeren er «en svært overbevisende og spennende debut», og gir filmen en femmer.

Hoggeren har premiere 7.april.