Føler du også at vi lever i skumle politiske tider?

At det er på tide å gjøre noe, engasjere seg og ikke lenger akseptere verdens urettferdighet med et likegyldig skuldertrekk?

Flott! Da har vi også et filmforslag til deg: Kinoaktuelle «Jeg, Daniel Blake» (premiere 20. januar).

Fjorårets gullpalmevinner i Cannes kommer nemlig til å få blodet ditt til å bruse. Du blir rett og slett fly forbanna, på måte som egentlig føles ganske deilig.

Også blir du garantert rørt – og, kanskje i overraskende stor grad, underholdt.

Menneskefiendtlig system

Ken Loach’ nye film følger tittelfiguren Daniel Blake, en hardtarbeidende og snill noenogfemtiårig snekker fra Newcastle i Nordøst-England.

En dag får han hjertetrøbbel, og beskjed fra legen om å ta det helt med ro mens han kommer seg på beina.

Problemet er imidlertid at trygdesystemet ikke anser ham for å være syk nok til å være støtteberettiget.

Daniel møter på et parodisk komplisert skjemavelde, og offentlig ansatte som er mer opptatt av regelrytteri, enn å faktisk hjelpe ham ut av en vanskelig situasjon.

Det innviklede, tungrodde og menneskefiendtlige byråkratiske systemet er ingen tilfeldighet, uttalte Loach etter å ha vunnet Gullpalmen i Cannes.

I stedet brukes det som et bevisst våpen for å avskrekke folk som trenger det fra å søke trygd.

– Vi er nødt til å revurdere systemet som forteller fattige at det er deres egen feil, og arbeidsledige at de er inkompetente og ubrukelige, uttaler han til BBC Radio 4.

At mennesker som trenger offentlig støtte framstilles som ubrukelige og late er for øvrig ikke noe særengelsk fenomen. Sjekk for eksempel denne reklamen fra Fremskrittspartiet:

Nå må unge gjøre en innsats for å få penger fra NAV. Vi har innført aktivitetsplikt for unge på sosialhjelp. Bra?

Posted by Fremskrittspartiet FrP on Monday, 9 January 2017

Humor og varme

Hvis du syns utgangspunktet for filmen virker i overkant deprimerende, kan vi imidlertid forsikre at den også er full av lyspunkter.

Det er neppe tilfeldig at hovedrollen som Daniel Blake spilles av Dave Johns, som i England er mest kjent for sitt virke som standup-komiker. Han tilfører filmen nødvendig humor og varme.

I historien er det også mye godhet i forholdet mellom Daniel og den yngre alenemoren Katie (Hayley Squires), som blir tvangsflyttet fra London til Newcastle da sosialboligene der er langt billigere.

Et annet lyspunkt er viljen vanlige folk har til å hjelpe hverandre i Newcastle – et område kjent for mye fattigdom, arbeidsledighet og sosiale problemer.

Dessuten ligger det mye galgenhumor i møtet med det absurde trygdesystemet,  selv om det selvfølgelig ikke føles særlig morsomt for alle dem som føler dette systemet på kroppen i virkeligheten.

Får politiske konsekvenser

I etterkant av premieren i England ble leserne av The Guardian bedt om å sende inn liknende historier. Responsen var overveldende:

«Jeg så filmen i dag. Gråt nesten hele tiden. Selv tre år etter at jeg selv måtte benytte meg av trygd og matbanker, blir jeg fremdeles hjemsøkt av opplevelsen», skriver for eksempel en av innsenderne.

Det kraftfulle politiske budskapet var nok også medvirkende til at filmen vant hovedprisen i Cannes, og at den ble en stor kinosuksess i hjemlandet England.

Der utløste den også en enorm debatt, som kulminerte i at Labour-leder Jeremy Corbyn offentlig anbefalte statsminister Theresa May å se filmen på kino – for bedre å kunne sette seg inn i de fattiges situasjon.

2016 er et år vi kommer til å huske for mye trist. Men «Jeg, Daniel Blake» var et sjeldent lystpunkt, som tydelig viste at kunst fremdeles kan utløse debatt, og i beste fall også politiske endringer.

Se den på kino – det er den i aller høyeste grad verdt.

«Jeg, Daniel Blake» har norsk kinopremiere 20. januar. Kjøp kinobillett her.