– Den første natta var jeg skrekkslagen. Jeg var i starten av tjueåra, og hadde aldri sett noe liknende. Jeg sto bare der og tenkte at det som skjer nå er uvirkelig, sier den tidligere Daily Mirror-fotografen Graham Morris på telefon fra England.

I slutten av august 1977 sendte redaktøren ham til et nedslitt rekkehus i 284 Green Street i bydelen Enfield nord i London.

Daily Mirror hadde blitt kontaktet av en familie, som kunne fortelle om en rekke skremmende hendelser i huset sitt. De følte seg fullstendig maktesløse, og verken naboer eller politi var i stand til å hjelpe.

Det fotografen fikk se, og delvis greide å fange med kameraet sitt, er nå utgangspunktet for den kinoaktuelle grøsseren «The Conjuring 2», som har norgespremiere 8. juni.

I skrekkfilmen, som er oppfølgeren til gigantsuksessen fra 2013, gjentar Patrick Wilson og Vera Farmiga rollene sine som spøkelsesjegerne Ed og Lorraine Warren – også de basert på virkelige personer.

De påståtte hendelsene i huset skal ha funnet sted fra 1977 til 1979, og er mest kjent som «The Enfield Poltergeist». Dette er en av Englands mest berømte spøkelseshistorier, omtalt i dokumentarer, bøker og på film, samt i en rekke medier som Daily Mirror, BBC og Daily Mail.

Det hele begynte med en kommode som skal ha flyttet på seg selv hjemme hos Peggy Hodgson, som bodde i 284 Green Street sammen med barna Margaret (13), Janet (11), Johnny (10) og Billy (7). Seinere skal det ha eskalert med bankelyder i vegger og tak, stoler som veltet, flyvende gjenstander, og skrikende barn som flere mente måtte være besatt av demoner.

Fikk Lego-bit i panna

Da fotograf Graham Morris første gang gikk inn i huset, var Hodgson-familien samlet hos naboene. Ingenting skjedde på lenge … ikke før familien kom hjem og de de trøtte barna ble båret inn på soverommet.

Plutselig begynte gjenstander begynte å fly rundt omkring i rommet.

– Det var elleve år gamle Janet de uforklarlige hendelsene i stor grad dreide seg rundt, forteller Morris.

Daily Mirror-journalist Douglas Bence, som var på jobb med Morris, beskriver besøket på bloggen sin. Der forteller han også om Lego-biten som fløy rett inn i panna til Morris, uten noen åpenbar forklaring på hvordan det kunne skje.

– Var det ingen som kunne ha kastet den?

– Nei, nei. Jeg sto i hjørnet av rommet med et vidvinkelkamera. Jeg så på hver og en av dem til enhver tid, for å få med hva som foregikk. Hvis de kastet noe var det med armene ned, og den Lego-biten kom i en sånn hastighet at jeg hadde en kul over øyet i fire dager, sier Morris og legger til:

– Selv om en av ungene hadde kastet den som en basketballspiller, ville den ikke ha kommet i den hastigheten.

– Noe skjedde der

Da Morris og Bence kom hjem til redaksjonen og fortalte hva de hadde sett, ble de naturlig nok møtt med skepsis. Dagen etter fikk de derfor med seg reporter George Fallows, som jobbet sammen med Bence på historien.

Det tok likevel ikke lang tid før redaktørene forsto hvor bra og viktig sak dette var, forteller Morris.

– Det var ikke et spøkelsesslott, men en sosialbolig i et veldig fattig område i utkanten av London. Dette var ekte, noe skjedde der, og vi fortsatte å dekke det, sier han.

The Daily Mirror publiserte den første saken 10. September 1977.

– Jeg tilbrakte 18 måneder i huset for å ta bilder av det som foregikk, ofte fire netter i uka. For meg personlig var det fascinerende å være der. Jeg måtte bare dra tilbake for å få det perfekte bildet, sier Morris.

Han var på ingen måte alene med familien i denne perioden. Familien fikk blant annet bistand av the Society for Psychical Research (SPR, på norsk Selskapet for psykisk forskning), en organisasjon som siden 1882 har jobbet med det som kalles parapsykologiske fenomener.

Etterforskerne var Maurice Grosse og husspøkelseseksperten Guy Lyon Plyfair, som senere skrev boka «This House is Haunted: The True Story of a Poltergeist».

De berømte bildene

Det er spesielt de slående bildene av en «svevende» Janet som er blitt selve symbolet på denne merkelige saken. Ifølge Morris ble de tatt etter at han hadde tilbrakt flere måneder i huset.

– Jeg satt med utløseren i et annet rom, og var ikke selv inne på soverommet da bildene ble tatt, sier Morris.

Da han fremkalte bildene, ble han derfor like overrasket som de andre. Men han er likevel ikke uten videre med på at bildene han tok kan brukes som bevis på at Janet virkelig svevde.

– Alt jeg vet er hvordan vi fotograferte det, og at dette er hva bildet viste. Janet selv sier hun ikke hoppet. Altså, jeg vet ikke. Jeg var fotografen, jeg trykket bare på knappen, sier han – og hevder det er opp til andre å finne ut av hva det faktisk var som skjedde.

Photo © Graham Morris

Morris gikk stadig mer vitenskapelig til verks, og benyttet seg mer og mer av avanserte metoder: bevegelsessensorer, infrarød lys, blitz, laser, all mulig tilgjengelig teknologi. Alt for å sikre seg det perfekte bildet.

– Det fikk vi aldri. Vi fikk aldri et bilde av gjenstander som svevde.

– En kraft eller energi

At det foregikk mye rundt Janet, er han likevel sikker på.

– Hun var episenteret av hva som enn pågikk. Hver gang det skjedde noe, var det rundt henne. Det hadde ingenting å gjøre med huset. Folk prøver å forklare at huset er hjemsøkt, greit, hvis du tror på det.

Morris tror imidlertid ikke på spøkelser.

– Jeg tror ikke det har noe å gjøre med spøkelser, eller paranormale aktiviteter i det hele tatt, sier han.

I stedet tror han vitenskapen en gang kommer til å gi oss forklaringen.

– Det var en kraft, eller energi, rundt Janet som vi ikke skjønte hva var, og som vi fortsatt ikke forstår. En dag vil vi få vite hva poltergeistfenomenet er: Hva som forårsaker det, hva som får ting til å sveve eller fly, og hvilke krefter som kommer ut av et episenter som Janet. Da vil vi alle se veldig dumme ut, sier Morris.

Han er hundre prosent sikker på at hun ikke lurte ham:

– Jeg tilbrakte mye tid sammen med henne og søsknene hennes. Jeg tror ikke de hadde klart å lure så mange mennesker som etterhvert var innom huset for å studere hva som foregikk.

Snakket med mørke mannsstemmer

Mens mange som studerte familien mente at huset var hjemsøkt, har det heller ikke manglet på kritiske røster.

Psykologiprofessorene Anita Gregory og John Beloff, var ifølge Wikipedia overbevist over at Janet og søsteren hadde iscenesatt hendelsene og lurt alle sammen.

Det samme mente the Committee for Skeptical Inquiry (CSI, Komiteen for skeptiske undersøkelser), bestående av kjente amerikanske vitenskapsmenn, journalister og andre skeptikere som jobber med å avsløre pseudovitenskap.

Redaktøren i magasinet The Skeptic, Deborah Hyde, møtte Janet Hodgson i et tv-intervju i forbindelse med lanseringen av SKY Livings-serien «The Enfield Haunting» for et par år siden.

I en kronikk i The Guardian i fjor, skriver hun at familien hadde vært igjennom en tøff periode etter at faren hadde forlatt dem. Hun skriver videre at flere psykiatere og helsepersonell mente at de «uforklarlige» episodene ville opphøre hvis de paranormale etterforskerne hadde latt familien være i fred.

Etter hvert begynte Janet tilsynelatende også å snakke med mørke mannsstemmer. En av stemmene hevdet flere tilhørte avdøde Bill Wilkins, som tidligere skal ha bodd i huset.

– Det med de stemmene startet veldig seint, nesten rett før det hele stoppet opp. Jeg synes egentlig det var ganske absurd, og jeg tror ikke noe på det, sier Graham Morris.

Du kan selv høre hvordan stemmene hørtes ut i dette intervjuet Janet og søsteren Margaret gjorde med BBC:

– Den rare stemmen var nok mest sannsynlig bare for å søke oppmerksomhet. Men alt det fysiske jeg har vært vitne til – nei, det gjorde ikke barna, hevder Morris.

– Trodde det var ekte

Graham Morris har møtt Patrick Wilson og Vera Farmiga, som spiller ekteparet Ed og Lorraine Warren i «The Conjouring 2», men han møtte aldri Warren-paret på ordentlig.

De amerikanske kjendisspøkelsesjegerne etablerte the New England Society for Psycich Reseach allerede i 1952, og viet hele livet til å etterforske overnaturlige fenomener.

Da ekteparet jobbet med the Enfield Poltergeist i 1978, skal de ha vært overbevist om at hendelsene var ekte. I boka «The Demonologist: The Extraordinary Career of Ed and Lorraine Warren», sier Ed Warren ifølge Fangoria.com:

– Du kan ikke ta opp den farlige, truende atmosfæren det lille huset, men du kan filme levitasjoner (gjenstander som svever, red. anm.), teleportasjoner, dematerialiseringen av mennesker og gjenstander – for ikke glemme de mange hundre timene med opptak av stemmene til åndene som snakket høyt i rommet.

Graham Morris har aldri før eller siden opplevd noe liknende det han gjorde i de 18 månedene på slutten av 1970-tallet. I dag jobber han som cricket-fotograf i The Times.

Så lenge ingen spør, snakker han sjelden om oppholdet i 284 Green Street. Morris forteller at de han kjenner som tilfeldigvis har sett ham i dokumentarer om The Enfield Poltergeist på tv, bare tror han er gal.

– De som ikke var der vil alltid komme til å si at det bare er tull, sier han.

Hovedbilde: Graham Morris