I en galakse langt, langt borte – lenge før Star Wars – var det Valerian and Laureline, eller Linda og Valentin, som de het på norsk

De franske tegneserieheltene, skapt av Pierre Christin og Jean-Claude Mézières, ble aldri blant de mest kjente. Likevel fikk de en trofast fanskare, som aldri ga opp håpet om at radarparet en dag ville stige ut av de slitte tegneserieheftene, og bli noe større.

Nå har tiden endelig kommet. Sommerens store Sci-fi-eventyr er Valerian and the City of a Thousand Planets, med ingen andre enn Luc Besson som bakmann.

Valerian tester regissøren grensene for hva som er mulig å få til på film, og resultatet er, om vi skal tro Varietys anmelder:

«I en tid hvor Star Wars har blitt en slags stor bedrift, klarer Valerian å være både nyskapende og herlig ‘old school’ på en og samme tid. Det er en vill, spennende og endeløs kreativ opplevelse som bare Luc Besson kan gi oss».

Kjærlighetshistorie fra barndommen

Luc Besson er en av dem som aldri glemte. Han ble først avhengig av den franske fiksjonen som barn, etter å ha oppdaget heltene tilfeldig en gang han var i kiosken som tiåring:

– Jeg husker at jeg leste og tenkte «herregud, hva er dette her?» Fra den dagen av var jeg hodestups forelsket i Laureline, og jeg ville være Valerian, forteller Besson.

For Besson ble tegneserien en flukt fra hverdagen, og de rautende kuene han hver dag så utenfor vinduet sitt. Men historien ble også en oppvekker:

– Dette var på 1970-tallet, og det var første gang vi møtte på en moderne kvinne som’ kicked ass’.

Cara Delevingne som Laureline i Valerian.

Med kjærligheten til tegnesserien i bakhodet, vokste Besson opp til å bli en av vår tids mest kreative og innflytelsesrike regissører på action-fronten.

På CVen står filmer som Nikita, Léon, Lucy og Det femte element (1997). Og det var nettopp under filmingen av sistnevnte dystostopi, at Besson bestemte seg for å bringe universet fra barndommen til live – så fort teknologien bare ble god nok.

Nå, etter sju år med manusskriving, 100 dager med filming og 20 måneders etterarbeid, er den 40 år gamle fantasien til Besson blitt virkelig:

– Jeg er utslitt, men jeg er så fornøyd med hva vi har fått til. Denne filmen er så annerledes sammenlignet med hva annet som er der ute. Jeg er lei av å se superhelter i tights. For meg er de latterlige, sier Besson til Empire Magazine, før han legger til at han trolig har tilbragt mer tid på Alpha (fiktivt metropolis) det siste året, enn i den virkelige verden.

Ingen superhelt i tights

Og apropos Alpha: Noe muffens skjer i den galaktiske metropolen, som ikke bare er enorm og ekspanderende, men også hjemmet til arter fra «tusener av planeter». Mye står på spill, med andre ord.

Året er 2740, og selv om universet vi suges inn i er vilt og eksotisk, er det også gjenkjennelig og menneskelig.

Vi møter spesialagenten Valarian (Dane DeHaan), en stigende men også upålitelig stjerne i den menneskelige hæren. Med seg har han Laureline (Cara Delevingne) som holder partneren i øra med sin lynende intelligens og beinharde besluttsomhet. Sammen blir de sendt ut på oppdrag for å nøste opp i de mystiske hendelsene som ulmer i imperiet.

Én ting blir fort klart: Valarian er kanskje kul og god til å slåss, men han er ikke særlig til superhelt.

For Valerian og Laureline er, slik Luc Besson sier det: – Egentlig bare to normale politibetjenter, sett bort fra at vi er i fremtidens århundre, og at alt er rart og fantastisk.

På Luc Bessons planet

Som The Wired skriver etter å ha besøkt filmsettet: Valerian tar oss kanskje med til fjerne verdener, men alt skjer på Luc Bessons planet.

Filmen skal etter sigende være regissørens mest fantasifulle verk noensinne, og det sier tross alt litt.

«Valerian er så vakker at den gir oss hakeslepp, i tillegg til å ofte være et fantastisk spennende Sci-fi-eventyr», skriver Forbes’ anmelder, som også kan berolige fansen som klynger seg til tegneserien:

«Selv om hovedattraksjonen nok vil være det visuelle og den 3D-vennlige oppsetningen, husker Besson å alltid ha karakterene som fundament for historien han forteller».

En reise frem og tilbake i tid

Og selv om vi altså er i det 28. århundre, gir Luc Besson oss 70talls-vibber. Paul McCartney har gitt ham personlig tillatelse til å bruke Betales-låta «Because» i traileren, men regissøren vil ikke røpe om vi får høre mer av 70-tallet i selve filmen.

Tidsreiser kan vi uansett vente oss, og som publikum reiser vi både frem og tilbake i tid: Frem til en visuelt spektakulær og fremmed verden, men også tilbake til den gyldne tiden da vi bøyde oss ned for å titte under senga, bare for å finne stabler på stabler med ihjel-bladde sider av Linda og Valentin. 

Valerian and the City of a Thousand Planets (3D) har norsk kinopremiere 4. august. 

Alle foto:United International Pictures