Du la kanskje merke til overskriftene i fjor høst. «Fikk publikum til å svime av», meldte Dagbladet. «Kannibal-horror for voldsom for publikum – ambulanse tilkalt», kunne The Guardian fortelle.

Og flere kastet seg på. I en kort periode var «Raw» synonym med kannibalisme, blodsprut og publikummere som kollapset i setene sine.

Men hei, vil du vite en dårlig skjult hemmelighet? «Raw» er også en av vårens beste kinofilmer – nydelig filmet, fantastisk spilt og spennende fortalt, der kannibalismen fremst av alt fungerer som en metafor for en ung kvinnes seksuelle oppvåkning.

Sjekk trailer her (og nei, blodet i ansiktet hennes er ikke menneskeblod):

Menneskelige monstre

Ikke med det sagt at «Raw» ikke er … rå. For eksempel har filmen fått 18-årsgrense i Norge for sin «forstyrrende tematikk» og «detaljerte skildringer knyttet til kannibalisme».

Men den har mye mer på hjertet enn bare å sjokkere, og ingen skal trenge å besvime av den.

– Jeg tror det sier noe om samfunnet vårt akkurat nå at monstrene vi ser på film faktisk er menneskelige, og ikke vampyrer eller overnaturlige skapninger. Vi ønsker å forstå dem, på et vis. Jeg tror virkelig det betyr noe, at vi ønsker å begripe mennesker som normalt ville framstått som frastøtende for oss, sier regissør Julia Ducournau til New York Magazine.

I «Raw» møter vi Justine, som nettopp har kommet inn på veterinærskole, der søsteren også går. Justine er strengt oppdratt som vegetarianer, men får problemer når et innvielsesrituale ved skolen krever at hun svelger en harenyre.

Kjøttet starter en voldsom og ukontrollerbar apetitt i Justine. Og begjæret etter menneskekjøtt blir ekstra forvirrende for det unge skolelyset, med tanke på at hun i et nytt og uvant miljø der forelskelse, festing og eksperimentering dominerer.

Tett på kropp

«Raw» inneholder mange nærbilder av kropp, og særlig av Justines hud og hår. Regissør Julia Ducournaus interesse for kropp kom naturlig med tanke på foreldrene hennes er henholdsvis lege og gynekolog.

Ducournau sier til The Guardian at hun er møkk lei av den konstante idylliseringen av kvinnekroppen.

– En kropp er en kropp. På film skal en kvinne alltid være vakker og tynn og hva pokker, og de må passe etter en viss standard. Men nei: Damer promper, tisser, bæsjer og raper. Derfor kan man relaterte seg til menneskene i filmen min – de er ekte, med ekte følelser, og når de bukker under, så bukker de virkelig under.

Til tross for dette – tror du «Raw» lar seg båssette som et rent feministisk prosjekt, får du regissøren på nakken. Hun mener en slik kategorisering er like dum som å si at Martin Scorsese og Leonardo DiCaprio lager filmer utelukkende for menn, ifølge The Guardian.

– Folk kan finne på å si at det var bra med en kvinnelig regissør fordi det ga prosjektet en viss mykhet. Men da må jeg spørre: har du sett filmen min? Hvordan kan du si noe sånt, da? Jeg er ikke dopapir. Dopapir er mykt. Jeg er ikke myk.

Regissør Julia Ducournau.

Får fantastiske kritikker

Og kritikerne har virkelig trykket filmen til sitt hjerte. Her hjemme er den allerede blitt tildelt seks stjerner av Filmmagasinet.

– «Raw» er så skremmende, grensesprengende og ubehagelig god at det er uforståelig at man er vitne til en debut – for både hovedrolleinnhaver og regissør, skriver anmelder Pernille Egebjerg.

Hun er en av mange som trekker paralleller til mesteren David Cronenberg («The Fly», «Crash»), og som plasserer filmen i samme kategori som nyere ambisiøse horrorfilmer som «It Follows», «The Babadook» og «The Witch».

Den britiske kritikernestoren Mark Kermode, som er spesielt opptatt av horrosjangeren, tolker «Raw» som en ekstremt smart film om kjøttets begjær – og om ønsket om å passe inn:

– Det er en fremragende film som klarer å blande en intim og nær fortelling om identitetskrise med kroppslig horror, humor og kjærlighetssorg, sier han her:

Se «Raw» på norske kinoer fra 28. april.