I kinoaktuelle «Ready Player One» tas vi med til år 2045, der samfunnet har feilet såpass mye at folk flest ønsker å flykte. Ikke fysisk, men inn i det det virtuelle universet OASIS.

– Det er et dystopisk samfunn som rakner i sømmene. Det er en tid det er fint å rømme fra, der virtuell virkelighet blir som et slags «superdop», sier filmens regissør Steven Spielberg.

Da Spielberg skulle i gang med innspillingen, merket han også at filmens tematikk rammet ham nærmere enn han først hadde antatt. I et intervju med USA Today forteller han om den typiske situasjonen som møter ham når barna hans har med venner hjem.

– De sosialiserer i kanskje en halvtime, og så blir det veldig stille. Jeg kan komme inn på kjøkkenet, og se åtte eller ni jenter som alle sitter og stirrer på mobilene sine. De snapchatter og tekster og tvitrer og leser. Alt sammen er blitt så introvert.

Flykter via VR

I innledningen av «Ready Player One» forteller hovedpersonen selv, Wade Watts, at hans generasjon blir beskrevet som «de forsvunne millionene».

Ikke fordi de har forsvunnet i virkeligheten, men fordi alle bruker mesteparten av tiden sin i det virtuelle universet OASIS. Bare ved å ta på seg VR-brillene, kan alle være hvem de vil, og gjøre hva de vil – en perfekt flukt fra alle problemene som måtte eksistere i den ekte hverdagen.

Og ettersom samtiden ikke lenger har stort å by på, er OASIS fylt til randen med popkulturelle referanser fra våre siste 40 år – et skattkammer for nostalgikere i alle aldre.

Les også: «Ready Player One» er filmen bare Steven Spielberg kunne ha laget

Foto: SF Studios/Warner

Ikke altfor langt unna

Til USA Today forteller Spielberg videre at han ser på «Ready Player One» som «en krystallkule som viser hva som kommer til å skje»:

– Ikke om 30 til 40 år, men mellom 5 og 10 år fra nå. Når en virtuell verden blir nesten som det foretrukne narkotiske stoffet, og vi kommer til å bruke mer tid i et ikke-organisk univers enn vi bruker på å puste, spise og samhandle i den virkelige verden.

Men selv om filmen har en alvorlig undertone, er det heldigvis veldig, veldig mye moro på toppen:

– Denne filmen viser hvorfor det er interessant å ikke leve i den virkelige verdenen, men også hva vi går glipp av ved å ikke gjøre det også. Det er en advarende fortelling, men det er også en enorm, rockin’ eventyrfilm, sier Spielberg.

Solgte barnas iPad

At vi ikke må langt inn i fremtiden for at tematikken i «Ready Player One» skal ha relevans, har også tobarnsmor Guro Skjelderup (36) merket seg.

Etter en søndagstur i Østmarka var det ikke naturen rundt dem som opptok hennes to sønner – i stedet dreide samtalen seg bare om hvem som skulle få spille først på iPaden når de kom hjem.

– Det gjorde vondt. Skikkelig vondt. For jeg ville være her og nå. Sammen med dem, skrev Guro først en Facebook-post – som senere ble en mye delt kronikk i Aftenposten.

– Dette er noe jeg har brent for i flere år, men ikke helt turt å ta tak i. Men så toppet det seg den søndagsturen, forteller Guro – som gikk det det drastiske skrittet å selge guttenes iPad.

Argumentet var at de ville takke henne når de ble voksne. Men det skulle ikke ta mer enn noen før dager før den overraskende takken kom uoppfordret fra 10-åringen.

LIVET UTEN IPAD: Fra venstre Ludvig (8), Guro og August (10). Foto: Privat

Er ikke alene

Ganske raskt skjøt Guros historie fart på sosiale medier. Det skulle vise seg at hun ikke var alene om å mislike at sønnenes barndom «bare forsvinner inn i en skjerm».

– Etter at kronikken sto på trykk, har det tatt helt av. Samtidig har også støtten vært helt massiv der ute. Det er åpenbart mange som er plaget med følelsen av avmakt når de skal konkkurrere med skjermen om barnas oppmerksomhet, sier Guro.

Foto: SF Studios/Warner

Til TV 2 forteller hjerneforsker og professor i nevropsykologi ved NTNU, Audrey van der Meer, at det potensielt kan være skadelig for hjernen å søke for mye til det virtuelle:

– Hjernen har utviklet seg gjennom tusenvis av år for å tolke den ekte verdenen. Hjernen er ikke der for å tenke eller gjøre andre ting, men hjernen er der for å hjelpe oss med å kontrollere hensiktsmessig atferd. Hvis vi sitter bak en skjerm, så lever vi ikke livet på ekte, men et liksomliv gjennom en skjerm, sier van der Meer.