– Jeg tror at det å ta bilder er viktig for å beholde minnene i livet. Jeg har tatt mange bilder som jeg ikke lenger har. Disse bildene har historier knyttet til seg som jeg ikke vet hvordan jeg skal klare å fortelle.

Det sier Ali Riza Muhammadi på mail fra en landsby øst i Iran.

Han har tatt bilder som nå stilles ut på Preus museum i Horten – over 6000 kilometer fra hjemstedet der 38-åringen bor med familien og livnærer seg som steinhugger.

Ali Riza med døtrene i Iran. Foto: Ali Riza Muhammid

Flyktet flere ganger

Firebarnsfaren har levd et mer dramatisk liv enn de fleste. Muhammadi ble født i Afghanistan og tilhører det persisktalende, sjiamuslimske og ofte undertrykte hazarafolket. Sovjetunionens tilbaketrekning, Talibans terrorregime og USAs invasjon er bakteppet for hans oppvekst.

Som voksen ble utveien å flykte over grensa til Iran, vel vitende om at en retur ville være livsfarlig.

Men der dukket det opp en ny trussel. Nabolandet Syria raknet i borgerkrig, stormakter rykket inn fra hver sin side, og Muhammadi risikerte mobilisering.

Ali Riza Mohammadi i båt på Middelhavet sammen med andre flyktninger. Foto: Ali Riza Muhammid

– Fordi de ville sende meg til Syria kunne jeg ikke bli i Iran. Dro jeg tilbake til Afghanistan ville jeg bli drept. Jeg hadde til slutt ingen annen utvei enn å komme til Europa, sier han.

30. september 2015 ankom Ali Riza Muhammadi Norge og ble bosatt på et asylmottak i Vestfold. Hjemme i Iran hadde han kone og to små barn.

Flukt med mobilkamera

Samtidig jobbet Preus museum med å sette sammen en utstilling om selvportrett og selfier.

Midt i den flyktningkrisa, med rekordmange ankomster til Norge, kunne ikke seniorkurator Hanne Holm-Johnsen unngå å merke seg et fascinerende trekk ved moderne flyktninger: De reiser alle med et kamera i lomma.

– Ingen mennesker legger ut på flukt i våre dager uten en mobiltelefon de kan bruke til å få informasjon om reiseruter og farer underveis. Dermed har de også kamera til å dokumentere flukten sin, sier Pål Henrik Ekern ved Preus museum.

Ved hjelp av Fritt Ord-støtte til tolkeutgifter startet museet å samle inn bilder som flyktninger ved mottak i nærheten ønsket å dele og mente var representative for reisen de hadde lagt bak seg.

Ali Riza Muhammid bor idag i Iran. Hans bilder stilles nå ut på Preus museum. Foto: Ali Riza Muhammid

Satte fokus på flyktninger

Det ble totalt nesten 750 fotografier fra 15 flyktninger. Ali Riza Muhammadi, som alltid har vært glad i fotografi, var en av dem.

Like før utstillingen åpnet i 2016 fikk han avslag på søknaden om oppholdstillatelse i Norge og måtte straks forlate landet.

En hastig innlevert søknad om utsatt utreise ble redningen, og afghaneren fikk overvære utstillingsåpningen og delta på pressekonferanse og andre arrangementer. Deretter bar det ubønnhørlig til Kabul.

– Det var bra å få delta på utstillingen, fordi det bidro til å gjøre menneskene og mediene som var til stede mer klar over hvilke problemer flyktninger står overfor, sier Muhammadi.

Han har siden utvandret til Iran på ny og i dag gleder seg over sin friske og fine familie, selv om livet på iranske byggeplasser neppe er noen dans på roser og området er preget av politisk uro.

Definisjonsmakt

Etter tilbakekomsten har han fortsatt med både å fotografere og sende bilder til Holm-Johnsen og Preus museum. Det er dermed en oppdatert fotosamling fra Ali Riza Muhammadi som er en del av den nye utstillingen «Tid, sted, rom», med åpningsdato 25. april.

– Målet med prosjektet vært å gi slipp på definisjonsmakt. La de menneskene som tradisjonelt er et offer for andres blikk, få fortelle ting fra sitt perspektiv. Gir vi slipp på definisjonsmakten får vi noe annet tilbake, sier Ekern ved Preus.

Ali Riza Muhammid underveis til Europa. Foto: Ali Riza Muhammid

Side om side med bildene til flyktninger som Ali Riza Muhammedi på utstillingen «Tid, sted, rom» henger bilder tatt av innsatte i norske fengsler.

Mens de soner har en rekke av dem gjennomført foto-workshops og besvart ulike fotografiske utfordringer med kamera i sitt hverdagsliv bak murene.

Isolert i koronatid

En tredje gruppe som har bidratt til «Tid, sted, rom» er norske pensjonister. De lever liv med langt flere privilegier enn flyktninger og innsatte, men kan også føle på isolasjon og utenforskap.

Foto: Birger Falch-Pedersen

Selv om flere har klare planer for pensjonsttilværelsen er det mange eksistensielle spørsmål som kan dukke opp på tampen av et yrkesliv. Den enkeltes selvbilde kan være så nært knyttet til arbeidslivet at man opplever en identitetskrise når man slutter. Mange som går av med pensjon spør seg hvem de nå skal være.

Ikke minst blir aldersgruppa 60+ særlig sårbare når det herjer en viruspandemi som er ekstra risikabel for eldre.

Da landet stengte ned våren 2020 ble livet for mange ble satt på pause. Planer måtte avlyses og man kunne ikke lenger treffe mennesker på samme måte som før. Omskiftningene fikk Preus museum til å tilby et nettbasert workshop-opplegg til en gruppe mennesker rundt pensjonsalder.

Diskuterte bilder og tekster i timevis

Birger Falch-Pedersen (68) fra Skien er blant dem som deltok og opplevde det som et givende innslag i en ellers så «frakopla» korona-hverdag.

Formidlingstilbudet 60+ på Preus museum hadde akkurat kommet i gang med fysiske møter da korona-pandemien stengte landet. Preus kastet seg rundt og startet i stedet med workshops på Zoom. Der begynte vi å formidle hvordan vi hadde det gjennom bilder og korte tekster. Vi kunne sitte og diskutere i timevis, forteller Falch-Pedersen.

Selvportrett av Birger Falch-Pedersen.

I løpet av perioden arbeidet deltakerne langsiktig med utgangspunkt i begrepene tid, sted og rom. Mot slutten bestemte deltakerne seg for hva de ønsket å fokusere på i bildene og tekstene sine, og arbeidet med å ferdigstille sine individuelle prosjekter med utgangspunkt i dette.

Til sist, i slutten av september, ble det mulig å arrangere en felles samling der deltakerne fikk hjelp til å lande prosjektene sine og ferdigstille personlige fotobøker. De er unike håndlagede objekter, mens bildene og tekstene fra dem har nå blitt en del av museets samling.

«Det er 52 år siden vi møttes. Vi møtes daglig», skriver Birger Falch-Pedersen om dette fotografiet. Foto: Birger Falch-Pedersen

– For meg var hele prosessen en helt ny måte å ha samvær og bli kjent med nye mennesker på. Det var utrolig interessant å se hvor individuelle uttrykk folk hadde, og for meg, som alltid har vært glad i å fotografere, ble det en kreativ boost, sier Falch-Pedersen.

– Nå skal bildene mine leve videre som en del av «Tid, sted, rom». Det føles nesten som å dele barna sine, sier han.