Se på bildet: Hver dag sto han her, i baugen av båten, med motorduren i ørene og vinden i ansiktet, under en grå, blå eller hvit himmel. Midtveis på fjorden; hånden hevet i en rutinemessig hilsen til styrmannen på den passerende ferja. Ved ankomst på kaia; et glimt inn i livene til vanlige folk, der de var på vei til jobb om morgenen eller hjem til familien på ettermiddagen, med sine kaffekopper, mobiltelefoner og små ryggsekker.

En annerledes verden enn hans egen. Snart snudde han skuta for å returnere – til Bastøy, fengselsøya i Oslofjorden.

– Bildet jeg har tatt, er et bilde som peker framover. Siden jeg har jobba på båten mens jeg har vært i fengsel har jeg stått mye i den baugen. Det ble et sted for å reflektere over livet og veien videre. Da jeg fikk oppgaven å ta et selvportrett på et sted som betydde noe spesielt for meg, måtte det bli her, sier Kai (46).

Fikk kamera og daglige foto-oppgaver

Han nærmer seg slutten på en lang soning og var blant de innsatte som i 2019 deltok i en av workshopene Preus museum arrangerte i norske fengsler i samarbeid med kunstfotograf Tina Enghoff og fengselsprest Kamille Nygård.

I workshopene fikk de innsatte tillatelse fra fengselsledelsen til å fritt fotografere tilværelsen innenfor murene ut ifra sitt eget perspektiv. De fikk derfor bære med seg kamera døgnet rundt og de eneste begrensningene de hadde å forholde seg til fra Kriminalomsorgen gjaldt sikkerhetsinstallasjoner og eget personvern.

Daglig var det undervisning og foto-oppgaver, med påfølgende bildekritikk i plenum. Fra starten av var premisset at bildene skulle på utstilling. Det skjer fra og med 25. april på Preus museum.

– Dette var ikke noe vi gjorde «for moro skyld». Knapt noen i det norske samfunnet er så innskrenket i sine uttrykksmuligheter og i sin samfunnsdeltakelse som innsatte. I tillegg lever de i en virkelighet som stort sett blir dokumentert av de fra utsiden. Vår tanke var at innsatte er de som vet best hvordan frihetsberøvelse oppleves, så derfor var det naturlig for oss å gi dem en plattform for ytringsfrihet slik at de kunne dele verden ut ifra sitt eget perspektiv, sier prosjektleder Pål Henrik Ekern ved Preus museum.

«Jeg har venner her inne som jeg stoler 110% på her inne», skriver Tor Henning, innsatt på Bjørgvin fengsel, om dette bildet.

– Vi var opptatt av å ha tett dialog rundt bildene og følge opp hver enkelt deltaker, slik at de fikk fortelle det de ville på den måten de ville – slik at det ble historie av, ikke om mennesker. Bildene de tok, gir oss et annerledes blikk på hva frihetsberøvelse og frihet innebærer, sier han.

«Jeg har ikke funnet noe positivt med dette stedet enda. Jeg har bare vært her i to måneder. Ute er et fristed for meg», skriver skriver Mohammed i Halden fengsel.

 

De innsatte ble også utfordret på å skrive korte tekster til bildene sine.

«Det er de andre som sitter ned og koser seg (…) det er jeg som arbeider, det er jeg som er i beredskap. Men samtidig er det stort. Jeg har jo den gule uniformen», skrev Kai om selvportrettet på båten.

– Jeg synes foto-workshopen var lærerik og ga mange fine opplevelser. Folka fra museet hjelp meg med å finne kvaliteter i bilder jeg selv vurderte som helt håpløse og det å ta bilder, diskutere og skrive tekster om dem setter i gang en del tankeprosesser, sier Kai.

– Da er det interessant å sitte i ei gruppe og drodle, og oppdage at alle har helt forskjellige perspektiver på tilværelsen her på øya. Prosjektet gjorde at flere av oss innsatte kom nærmere hverandre, sier 46-åringen, som en gang var en ivrig amatørfotograf, men før dette ikke har hatt muligheten til å dyrke hobbyen i fengsel.

Menneskene bak handlingene

Bildene til Kai og 36 andre innsatte fra flere forskjellige fengsler utgjør en stor del av utstillingen «Tid, sted, rom», som åpner dørene 25. april.

Tor Arne Markussen, assisterende fengselsleder i Søndre Vestfold fengsel avdeling Berg (som også deltok i fotoprosjektet) mener utstillingen er egnet til å utvide samfunnets oppfatning av innsatte i fengsel og vise ulike og unike fasetter av menneskene bak handlingene de er dømt for.

– Innsatte er ofte preget av skyldfølelse, skam, anger, tap, mistenksomhet eller mislykkethet, og skal de bli trygge nok til å ta tak i sine egentlige problemer og komme seg tilbake til samfunnet er det viktig med en plattform preget av gjensidig tillit og respekt, sier Markussen.

«Jeg ble ikke voksen før jeg kom i fengsel», skriver Sandra i Bredtveit fengsel om sitt bilde.

– Det er ikke alltid lett å vite hva som er nøkkelen for å lykkes, men jeg tror ofte det har med summen av påvirkning og medvirkning å gjøre. Det er sentralt at vi søker arenaer der innsatte kan oppleve mestring, bli tatt på alvor, selv kunne bestemme hva som betyr mest for seg, sier han.

– Erfaringen fra dette prosjektet er at deltakerne opplevde trygghet og ble tatt på alvor i presentasjon av bilde og tekst. Kanskje fant noen av dem sin nøkkel, sier fengselslederen.

Bilder fra flukt og korona-hverdag

I «Tid, sted, rom» vises de innsattes bilder side om side med fotografier fra et annet prosjekt som løfter fram en gruppe hvis stemmer sjelden er en del av den offentlige norske diskursen. Nemlig flyktninger.

Disse bildene er ikke tatt med tanke på noen utstilling, men delt av flyktninger som ankom Horten under flyktningkrisa i 2015. De ga Preus museum innsyn i sine private bilder fra reisen til Norge og valgte selv ut de bildene de følte representerte dem på best mulig måte.

Dette prosjektet ble opprinnelig vist i utstillingen «#JEG – Fra selvportrett til selfie» og blir i «Tid, sted, rom» vist i en ny konstellasjon som belyser hva som kan skje når et slikt prosjekt får et videre liv.

Den tredje gruppa som er representert i utstillingen «Tid, sted, rom» er utvilsomt mer privilegerte: Nordmenn over 60.

«Jeg er 60 år. Jeg må nesten lese setningene gang til. Er det jeg som skriver det?» skriver Jørunn Solheim Hotvedt om sitt bilde i 60+ -delen av utstillingen «Tid, sted, rom».

Men også de kan oppleve det utenforskapet som mange innsatte kan attestere er et mer gjennomgripende element i en fengselsstraff enn selve frihetsberøvelsen. Ikke minst under koronapandemien.

– Vi hadde i workshopen med oss et bredt utvalg av mennesker over 60, og det er interessant at selv med et aldersspenn på 28 år så var de alle likevel definert som «eldre». Med koronakrisa var de i tillegg plutselig definert som risikogruppe, noe som gjorde at mange opplevde å bli isolert fra familie og venner og mistet i tillegg kontakt med familie og venner. Slik fant de seg plutselig isolert og usynlig, sier Ekern hos Preus museum.

Skal fotografere mer

Med på «Tid, sted, rom» er også et knippe kunstnere som belyser tematikken på andre måter. De kan også ha berøringsflater med måten det ble jobbet på i de andre gruppene.

Tilbake på Bastøy synes Kai det er både rart og stort at bildene hans kommer opp på en museumsvegg.

Om ikke lenge har han sonet sin straff og skal settes fri. Da gleder han seg til å ta flere bilder.

– Mitt eget kamera har vært beslaglagt i åtte år, men tilfeldighetene skulle ha det til at jeg akkurat fikk det tilbake. Det var et sterkt øyeblikk å se alle de gamle bildene mine som var lagret der. Nå ser jeg frem til å ta flere bilder, sier han.