Hva tenker du på når du hører ordet «portrett»?

Et bilde av et menneske, kanskje. En gjengivelse av et ansikt.

Eller finnes det andre måter å formidle en personlighet på? Kanskje det ikke engang er det som behøver å være hensikten med et portrett?

Andrea Gjestvang og Ronny Rønning er to fotografer som på hvert sitt kreative vis har brukt portrettsjangeren til å skape nye fortellinger.

Nå er begge representert i utstillinga «Portrett av vår tid» på Preus museum i Horten.

Utøya-ofre hjemme

Gjestvangs bildeserie «En dag i historien» er resultatet av at fotografen reiste landet rundt og traff ungdommer som overlevde terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011.

De er portrettert i sitt hjemlige miljø, noen til og med på sitt eget soverom.

– Omgivelsene de er fotografert i, er de samme som før de dro på Utøya. Selv er de forandret gjennom det de har opplevd – enten det er fysisk, gjennom skader og arr, eller på et mentalt plan, med opplevelsen de bærer på, forteller Gjestvang.

Hun var selv tett på bomben som detonerte i Regjeringskvartalet – på sommerjobb som bildesjef i VG. De påfølgende dagene og ukene arbeidet hun som fotograf for avisa og møtte mange av ofrene. Ideen til «En dag i historien» kom til henne på sykehuset.

Andrea Gjestvang.

– Jeg skulle fotografere en ung, skadet gutt i sykesenga. På rommet hans kom jeg til å kaste et blikk ut av vinduet og så alle fotografene og tv-teamene fra internasjonale medier. Det var et veldig trøkk de dagene, og det fikk meg til å tenke på hva som vil skje med disse ungdommene den dagen tv-lysene ville bli skrudd av, forteller Gjestvang.

Brutalt urettferdig

– Mange av dem var svært velartikulerte, med erfaring fra ungdomspartiet, og snakket om 22. juli som et angrep på demokratiet, ytringsfriheten og på norske verdier. Men ikke alle hadde dette rommet til å fortelle sine historier, og opplevelsene deres passet kanskje ikke inn i et slikt narrativ. De fleste på Utøya var jo helt vanlige ungdommer, mange var bare på sommerleir, sier hun.

I bildene, som i hovedsak ble tatt i løpet av 2012, slås en blant annet av kontrasten mellom de portrettertes unge alder og det tunge alvoret som hviler i ansiktsdragene deres.

En slås av aktualiteten i en verden som fortsatt opplever terrorangrep med ujevne mellomrom. Og hvilken universell historie de forteller, om hva traumatiske opplevelser gjør med unge mennesker.

Det er ikke spesielt underlig at de i sin tid havnet såvel i en egen bok som i magasiner verden over. Reaksjonene var kraftfulle.

– Aldri har jeg opplevd en slik interesse. Fra hele verden kom det eposter og meldinger fra folk som var grepet av bildene. De kunne fortelle om sine egne erfaringer med sykdom og død, eller bare dele sin medfølelse med ungdommene, sier fotografen.

Konfrontert med bildene i forbindelse med utstillingen på Preus museum, vel åtte år etter at de først ble tatt, sier Gjestvang at hun blir minnet på hvor modige ungdommene var som stilte opp for henne.

– Jeg har fortsatt kontakt med flere av dem og kan bli slått av styrken i det de har utrettet i årene som har gått – enten de er blitt politikere på høyt nivå, eller har stifta familie og fått barn. Men vi må ikke glemme alle dem som fremdeles sliter, sier hun og legger til:

– Bildene minner meg også om hvor brutal og urettferdig verden kan være.

Alexander Sandberg (16) hjemme i Levanger. Sandberg gjemte seg under stol i skolebygningen på Utøya før gjerningsmannen ble pågrepet. Foto: Andrea Gjestvang
Iselin Rose Borch (15) fra Grong var blant dem som gjemte seg bak en stor stein ved pumpehuset på Utøya, og ble reddet av en båt. Foto: Andrea Gjestvang
Marius Hoft (18) fra Hamar gjemte seg på en fjellhylle for å unnslippe gjerningsmannen på Utøya. Han mistet sin beste venn i terrorskytingen. Foto: Andrea Gjestvang

Fotograferte asylsøkere

Konsekvenser av krig og terror er også stikkord når en ser bildeserien «Soria Moria» av Ronny Rønning.

Han har tatt bilder av asylsøkere i Norge – mennesker som lever blant oss, men likevel i et utenforskap og med stor usikkerhet om framtida. Mennesker som ikke kan ta seg jobb eller studere, og som vet at det når som helst kan banke noen på døra for å sende dem ut av landet.

Som portretter bryter fotografiene med noen av de mest grunnleggende forventningene vi har til sjangeren – ofte viser de bare deler av ansikter, eller ikke ansikter i det hele tatt.

To av portrettene i Ronny Rønnings bildeserie «Soria Moria».

Presentert sammen med landskapsbilder fra asylsøkernes nærmiljø påkaller de en nesten uvirkelig følelse av uro eller fremmedgjorthet.

– Jeg tror ikke nødvendigvis et fotografi kan fortelle noe komplekst om et menneskes personlighet eller psyke. Men når man ser et portrett forventer man jo å få møte noen. Ser du et bilde av en person uten å se ansiktet brytes det løftet, og man skaper en usikkerhet, en tvetydighet: Hva er det dette handler om? sier Rønning.

Når svaret ikke er å finne i et enkeltbilde, vil betrakteren lete i svar i bildene før og etter i serien, og dermed oppdage landskapsbildene.

Ronny Rønning.

Sammen maner de fram en anelse av fremmedgjorthet som kanskje kan gi oss en flik av innsikt i hvordan det er å være tusenvis av kilometer hjemmefra, uten sine nærmeste, og i et helt annet klima enn en er vant med – et liv satt på vent.

Noe annet enn tall

Mange av menneskene Rønning har fotografert, har han et personlig vennskap med.

– Jeg ble kjent med flere asylsøkere under flyktningkrisa rundt 2015-16, dels fordi jeg hadde vært flyktningguide, og dels tilfeldig. Menneskene jeg og min familie ble kjent med, sto i kontrast til mediefokuset på flyktinger som tall, statistikk, kostnad og trussel. Det var det jeg fikk lyst til å gjøre noe med, sier fotografen.

Han sier samtidig at han har jobbet med å skape en tvetydighet i helheten bildeserien skaper.

– Jeg håper bildene viser hvor min empati ligger, men samtidig har det vært et poeng å ikke gjøre dette til polemikk. Jeg har for eksempel unnlatt bilder av asylsøkerne i sterke følelsesladde øyeblikk, eller bilder der de fremstår som fargerike og eksotiske, sier Rønning.

To av bildene fra «Soria Moria». Foto: Ronny Rønning
  • «Portrett av vår tid» vises på Preus museum i Horten fra 24. oktober 2020 til 5. april 2021. Utstillingen viser hvordan det fotografiske portrettet fortsatt er levende, utforskende og aktuell.
  • I tillegg til Ronny Rønning og Andrea Gjestvang omfatter omfatter utstillingen arbeider av Marthe Aas, Hedevig Anker, Hedvig Biong, Pablo Castilla, Tonje Bøe Birkeland, Oddleiv Apneseth, Verena Winkelmann, Agnete Brun, Sigurd Fandango og Stian Andersen.
  • Et eget rom er dessuten viet Morten Krogvold, som ikke bare er en sterk og tydelig profil innenfor norsk fotografi, men også har hatt stor betydning som formidler og lærer for flere generasjoner av norske fotografer.
  • Det vil i løpet av utstillingsperioden bli oppført flere arrangementer med de ulike utstillerne.

Hovedbildet i toppen av artikkelen er en av Andrea Gjestvangs fotografier som inngår i «En dag i historien»-prosjektet. Det viser den da 15 år gamle Ylva Helen Schwenke hjemme hos seg selv i Tromsø. Schwenke ble skutt fire ganger på Utøya 22. juli 2011.