Årets store kinobegivenhet for fans av science fiction og fantasy er ikke bare et svimlende actioneventyr med høy underholdningsfaktor og mye mat for grublerier.

Filmen «Dune», som har norgespremiere 15. september, er også den siste i en lang rekke forsøk på å filmatisere den legendariske science fiction-romanen «Dune» av Frank Herbert.

Og det er nokså imponerende – for tidligere har alle filmatiseringer på en eller annen måte endt med spektakulær fiasko. 

Man kan trygt si at den legendariske, 700 sider lange boka fra 1965 har vært en… utfordring å omsette til film. 

Kompleks rom-historie

Historien om den unge prinsen med de uvanlige evnene som reiser til den golde ørkenplaneten Arrakis for å ta over en lukrativ råvareutvinning, men får et skjellsettende møte med den mystiske lokalbefolkningen, har ry på seg for å være så kompleks at den rett og slett er «ufilmbar».

Prins Paul Atrides – spilt av Timothée Chalamet – er nemlig også et brikke i et større maktspill mellom urgamle, religiøse sekter og konkurrerende føydalherrer i et interplanetarisk framtidssamfunn.

Hans historie er et tankespill om hvor menneskeheten er – politisk, økonomisk, økologisk, åndelig – nesten ti tusen år inn i framtida. Den er utbrodert med lange, indre monologer og gjerne gjennom livsformer som kommuniserer på ikke-verbalt vis. Den er samtidig et satirisk vrengebilde på klassiske heltehistorier og eventyrtroper. 

Ja, og så har gigantiske sandormer en lei tendens til å dukke opp i tide og utide.

Guru-regissør, sikkert lurt

Det betyr på ingen måte at filmindustrien har latt være å forsøke å filme «Dune»

Gang på gang har «Dune»-produksjoner vært stablet på beina, bare for å kollapse i en støvsky av budsjettoverskridelser, logistiske mareritt, oppblåste kunstneriske egoer, krangling og dårlig stemning mellom alle involverte.

Den mest kjente sto en sammenslutning av franske filmprodusenter for, på midten av 70-tallet.

De satset store summer på at den fransk-chilenske regissøren Alejandro Jodorowsky var rett mann til å gjenfortelle Herberts abstrakte ideer og politiske analogier som film. 

Jodorowsky hadde nemlig en mildt sagt mangfoldig og eklektisk bakgrunn; som kunstmaler, komponist, mimeartist, filosof og åndelig guru – blant annet.

  • Den nye «Dune»-innspillingen går på kino over hele Norge fra 15. september. Les mer her!

Dro i nødbremsen

Han gikk da også grundig til verks, skrev et manus han mente var på høyde med Marcel Proust og plukket medarbeidere fra øverste og dyreste hylle.

At filmen var beregnet å få en total lengde på 14 timer var imidlertid et hint om at megalomanien var i ferd med å ta overhånd. 

Og da to og et halvt års planlegging var tilbakelagt og en urovekkende store del av budsjettet brukt opp, fikk investorene kalde føtter og dro i nødbremsen. 

Nestemann som fikk prøve seg, var Ridley Scott, mannen som hadde fått kinopublikum til å flokke seg rundt spesialeffekt-drevet rom-skrekk med «Alien»

Dessverre måtte også Scott etterhvert gi tapt for utfordringene «Dune» tårnet opp foran ham. Angivelig var det utsiktene til en nesten tre år lang innspilling som fikk briten til å hoppe av – og i stedet lage «Blade Runner»

Josh Brolin og Timothee Chalamet i en actionsekvens midtveis i den nye filmen. Foto: SF Studios

Fikk kunstnerisk frihet

Prosjektet gikk dermed til en ung filmskaper ved navn David Lynch

Lenge før «Blue Velvet» og «Twin Peaks» hadde amerikaneren skapt seg et navn med sine to første filmer, «Eraserhead» og «The Elephant Man», og steget opp til den kommerse filmbransjens elitedivisjon syntes nærliggende. 

George Lucas var visstnok frampå med et tilbud om å la Lynch regissere den tredje «Star Wars»-filmen, «Return of the Jedi». Men den egenrådige filmskaperen forsto at «Dune»-jobben ville gi ham større kunstnerisk frihet og takket ja uten å engang ha lest boka han skulle filmatisere.

Så, i 1984, etter en lang og omstendelig manusprosess med et utall omskrivinger, endeløse krangler med studiosjefer, etter at 1700 personer hadde vært i sving på 80 forskjellige sett og et helt uhørt budsjett var brent gjennom, hadde den nesten tre timer lange «Dune» – mot alle odds – premiere verden over, med Kyle MacLachlan og Sting (jada) i hovedrollene.

Bare for å bli komplett ignorert av et samlet kinopublikum, etter en umiddelbar og nådeløs nedsaging av filmkritikerne. 

«Et salig rot; en uforståelig, stygg, ustrukturert og poengløs ekskursjon inn i de dunkleste delene av en av tidenes mest forvirrende manus», var dommen fra den legendariske filmanmelderen Roger Ebert

«Flere av rollefigurene har synske evner. Det setter dem i den unike posisjonen at de faktisk kan forstå hva i alle dager det er som skjer i denne filmen», var den syrlige tilbakemeldingen fra anmelderen i New York Times.

Nektet å ha navnet på rulleteksten

Joda, du finner selvsagt dem som mener David Lynch’ «Dune» er et misforstått mesterverk, men regissøren selv vil tydeligvis at hele greia skal gå i glemmeboka – han har til og med nektet å ha navnet sitt på rulleteksten på enkelte av versjonene som har vært forsøkt klippet til.

Og de store filmprodusentene har i det store og det hele holdt seg unna romanen og dens tallrike oppfølgere siden – med unntak av en tv-serie som kom i 2000 og så forduftet, og en ny filmatisering som aldri kom seg ut av manusrommet og ble lagt ned i 2008.

Så hvorfor skal vi tro på at de har fått det til nå? At den filmhistoriske enhjørningen «vellykket Dune-film» omsider har materialisert seg?

Oscar Isaac (i midten) spiller hertugen Leto Atreides, som får i oppdrag av keiseren å bestyre den uhyre viktige utvinningen av et mystisk råstoff.

Vel – du kan jo lytte til anmelderne. 

Som sier at den kinoaktuelle filmen er  «en formidabel filmatisk prestasjon» (The Wrap) som gir deg «hakeslipp i all sin nyvinning og bravur» (Total Film); den er «filmen en hel generasjon har ventet på», en «oppslukende og fryktinngytende adaptasjon av Frank Herberts roman som vil både tilfredsstille fans og skape nye tilhengere» (Empire).

Så har da også dagens filmindustri visse forutsetninger tidligere generasjoner manglet:

  • I canadiske Denis Villeneuve: En stilsikker regissør som tidligere har bevist at han kan omsette komplekse litterære ideer til effektive filmfortellinger og bygge fascinerende scifi-verdener i filmer som «Arrival» og «Blade Runner 2049» 
  • I Chalamet, Rebecca Ferguson, Charlotte Rampling, Oscar Isaac, Jason Momoa og Stellan Skarsgård: Et perfekt ensemble av skuespillere
  • Moderne, digitale effekter: Muligheten til å realisere de mest fantasifulle landskaper og kreaturer
  • Lærdommen fra «Lord of the Rings»– og «Harry Potter»-seriene om å behandle grunnlagsmaterialet med en viss respekt når man skriver om romaner til manus
  • Begrensningens kunst: Den nye filmen nøyer seg med å gjenfortelle romanen fram til første klimaks – i sannhet mer enn nok for en fullstendig filmopplevelse – og spare resten til oppfølgeren

«Dune» går på kino over hele landet fra 15. september. Bestill billetter her!