Cold War, regissør Pawel Pawlikowskis prisvinnende kjærlighetsbrev til foreldrene, er en sort-hvitt film som gir den umulige kjærligheten en fargepalett få andre klarer.

Han tar oss på en reise gjennom krigsherjede Europa på 50- og 60-tallet. Bakteppet er kontrastfylt, fra kalde og harde Polen til bohemenes mekka, Paris. Og helt sentralt står musikken. Det er en fryd å se hvor mesterlig Pawlikowski i en tidlig scene inviterer oss seere inn i filmen:  

«Dere vil gå inn denne døren til en verden av musikk, sang og dans. Musikken fra landet. Deres besteforeldre og oldeforeldres musikk. Smertens og ydmykelsens musikk. Og gledens musikk om enn gjennom tårer».

Jentene i ensemblet øver på trinn. Foto: Norsk Filmdistribusjon

Dedikert til mor og far

Pawlikowski har dedikert Cold War til foreldrene, «de mest dramatiske karakterene jeg noen gang har møtt…. Begge er sterke, fantastiske mennesker, men som par er de en evigvarende katastrofe». Ut av deres liv har regissøren skapt en turbulent kjærlighetshistorie av ypperste klasse.

I starten følger vi et statseid ensemble som skal hedre den polske folkesjela ved å samle opp og fremføre landets folkesanger. Folkets talent skal ikke lenger gå til spille. En av ensemble-lederne, Wiktor (Tomasz Kot), forelsker seg raskt i en av sangerinnene, unge Zula (Joanna Kulig).

Men kjærligheten deres er ikke enkel. I løpet av de 15 årene vi følger paret føler vi deres lykke, savn og sorg – følgene av hjemlandets skjøre tilstand og deres kolliderende personligheter og brennende kjærlighet. 

Joanna Kulig spiller virvelvinden Zula. Foto: Norsk Filmdistribusjon

Ingen enkel affære

Wiktor og Sula er sammen og fra hverandre, i flere europeiske land. De er underveis i andre forhold, en av dem havner i fengsel, det er migrering til Frankrike og karrierer som skyter fart. Når de først er sammen er det heller ikke enkelt. Det er lidenskap og temperament. De klarer nesten ikke å være i samme rom, men de klarer heller ikke å være fra hverandre. «Oy,oy,oy» – som de synger i ensemblet. Det er ikke en enkel affære.

Zula er ung, har et karakteristisk utseende og en tydelig og småfrekk personlighet. Ryktene om at hun har sittet i fengsel for å ha drept faren sin, gjør henne ikke mindre interessant. Hun har også et temperament og en råskap ingen kan matche, spesielt ikke Wiktor.

Tomasz Kot spiller lengselsfulle Wiktor. Foto: Norsk Filmdistribusjon

Wiktor er stabil, rolig og sindig. Der Zula oppleves som en virvelvind er Wiktor behersket – stort sett. De er hverandres motsetninger, men det de har til felles, er evigvarende og altoppslukende kjærlighet til hverandre. Zula presser på knapper i Wiktor som gjør en ellers rolig mann illsint, samtidig som han har elsket henne siden første stund. På samme måte blir Wiktor en trygg bauta for Zula, i en verden som ikke er stabil og tidvis truende.

Kjærligheten deres er ulykkelig, vanskelig, av og til kjip, men likevel heier man på dem og får selv lyst til å være så forelsket.

Polens Oscar-kandidat

Pawlikowski vant Oscar for beste fremmedspråklige film i 2015, med filmen Ida, og Cold War er Polens offisielle Oscar-kandidat i år. Som i Ida har Pawlikowski og fotograf Lukasz Zal valgt å filme i svart-hvitt. Dette estetiske valget passer perfekt til filmens kjærlighetshistorie, settingen i krigsherjede Polen og stemningen i bohemens og jazzens Paris.

Et annet stemningsskapende grep i filmen er musikken. Når vi befinner oss i Polen eller følger ensemblet, får vi servert polsk polka og solid folkemusikk. Det er lystig og fungerer som en effektfull kontrast til landets tunge, politiske bakteppe. Når vi beveger oss over til Frankrike skifter også musikken.

Wiktor forlater nemlig ensemblet og migrerer til Paris, hvor han begynner som pianist for en jazzband. Når Zula plutselig dukker opp i kjærlighetens by noen år senere, tar hun også til jazzen, som passer stemmen hennes utmerket. I denne delen av filmen får vi et troverdig innblikk i kulturelle og frie Paris – noe helt annet enn Øst-Europa på denne tiden.

Jazzen gir en bakoverlent og behagelig stemning som passer perfekt til de monokrome fargene på lerretet. Men det viktigste med Paris-oppholdet er hvor  vanskelig Wiktor og Zula har det. Selv ikke kjærlighetens by, badet i melankolsk jazz, kan holde tritt med forholdet deres. Kanskje er det slik at dyp kjærlighet ikke alltid trenger frie tøyler. De fant hverandre i det konstruerte, men blir ødelagt av fri vilje. Eller?

Filmen har premiere 26/10/2018 – kjøp billetter her.