Den kinoaktuelle norske grøsseren «De uskyldige» er så skummel at den har fått folk til å besvime i kinosalen.

Men det er når folk blir beveget av den og får vekket minner om barndommen, at filmskaperen blir ekstra stolt.

– Det er mye snakk om hvor skummel den er. Men når folk kommer til meg etter å ha sett den, snakker mange om hvordan de gråt av dramaet mellom foreldre og barn og det kompliserte søskenforholdet som skildres, sier Eskil Vogt, som både skrev manus og regisserte filmen.

– De går inn og forventer en skrekkfilm, men den er jo også en følelsesmessig berg- og dalbane, sier han.

Mange får et behov for å snakke

Etter visninger på såvel filmfestivalen i Cannes som i Haugesund, opplever han at mange har et stort behov for å snakke med ham om det de har opplevd.

– Men etter to minutters samtale snakker de ikke så mye om filmen, som om sin egen barndom. «De uskyldige» har vekket noe i dem, som de ikke har tenkt på lenge – for eksempel alle de rare tingene de trodde på som barn. Det er tilbakemeldingene jeg liker aller best, sier Vogt.

Han er kjent som med-manusforfatter på filmene til Joachim Trier og debuterte selv som regissør med det kritikerroste dramaet «Blind» i 2014.

Med den bakgrunnen er det kanskje ikke helt uventet at hans neste film skulle vekke oppsikt internasjonalt – til og med bli satt på programmet til den prestisjefylte filmfestivalen i Cannes.

Utspiller seg i hverdagslig miljø

At «De Uskyldige» skulle være isnende skummel psykologisk grøsser som sniker seg under huden på selv hardbarkede horror-fans, limer deg til kanten av kinosetet og flere ganger hensetter deg i dirrende spenning, må imidlertid kunne kalles en skruball.

Særlig med tanke på at filmen har fire barn i hovedrollene og utspiller seg blant boligblokker, lekeplasser og skogholt i et ganske alminnelig, norsk drabantbymiljø.

Filmskaper Eskil Vogt sammen med de fire barna i hovedrollene – fra venstre Mina Yasmin Bremseth Asheim, Rakel Lenora Fløttum, Sam Ashraf og Alva Brynsmo Ramstad. Foto: Christian Breidlid

Så var heller aldri utgangspunktet for Eskil Vogt at «nå skal jeg lage skrekkfilm!».

– Ideen var bare å gå inn i barnas hemmelige verden. Men der er det jo skummelt! Jeg har aldri vært så redd noen gang som jeg noen ganger kunne bli da jeg var barn, sier han.

Fantasi og virkelighet

– Når jeg gikk inn i barnas ekstremt fantasirike og sterke følelsesliv, ble det bare sånn, sier Vogt.

– Et barn kan se en skygge på veggen eller fornemme at det er noe som beveger seg bak noen trær, og i etterkant lure: Var det jeg opplevde, fantasi eller virkelighet? Noen ganger er inntrykkene så sterke at de blir virkelige – og det ville jeg ha med i filmen, sier han.

I «De uskyldige» introduseres du for fire hovedpersoner i barneskolealder, som alle har ulike forutsetninger og familieforhold, men bor i samme borettslag i utkanten av Oslo og har områdene mellom og rundt boligblokkene som sin verden.

Bortenfor de voksnes blikk utvikler de, gjennom lek, en egen verden der magiske evner får virkelige konsekvenser. Det kunne jo vært utgangspunkt for en riktig søt historie. Men ikke i hendene til Eskil Vogt.

– Selv om jeg har gitt rollefigurene spesielle evner, er de fortsatt barn! Og barn er følelsesstyrte, har manglende impulskontroll og dårlig utviklet empati. Da er det straks skummelt at de sitter på den makten disse evnene gir dem, sier regissøren (som, ja, har barn selv).

Barna får ikke se filmen selv

Så skummelt, faktisk, at «De uskyldige» er svært langt fra å være en film som egner seg for aldersgruppa den faktisk handler om.

Ingen av de fire hovedrolleinnehaverne, som er mellom 9 og 13 år og ble plukket ut etter en lang og omstendelig castingprosess, har selv fått lov å se hele filmen de har laget («vi vi’kke ha mareritt, heller!», som en av dem bryter inn med under dette intervjuet).

For uten å spoile noe, kan vi si at det utspiller seg riktig fryktelige scener i det hverdagslige drabantbymiljøet. Det er så en lurer på hvordan det er mulig å få små barn til å spille så emosjonelt krevende scener.

– Det sies at det verste du kan gjøre, er å lage film med barn og dyr. Det er en påstand som slo meg etter at jeg innså at jeg hadde skrevet en film med fire barn i hovedrollene og en katt i en sentral scene. Den katten var ikke så enkel å ha med å gjøre, men det viser seg å være feil at det er vanskelig å filme barn – så lenge man har de rette barneskuespillerne, sier Vogt.

Barnas verden kan være vakker. Og fryktinngytende. Foto: Mer Film

Han brukte lang tid i forkant av filminnspillingen på å lære barna skuespillerteknikker, og å spille ut både latter og vonde følelser.

– Men det sagt: Det barna gjør i denne filmen, er små mirakler. Og uten de miraklene, hadde denne filmen falt helt gjennom, sier filmskaperen.

Bør ses på kino

Nå kommer «De uskyldige» på kino, og ifølge Vogt er den nettopp den type film man bør se på det store lerret.

Faktisk mener han at alle som lager film for kino i strømmetjenestenes tidsalder, er forpliktet til å tenke nøye gjennom hva det er som gjør en film egnet for kinoformatet.

– Hva er en kinoopplevelse, hva er det du kan få på kino som ikke kan gjenskapes hjemme? Det er jo for eksempel de øyeblikkene der en hel sal skvetter til, eller alle sitter på kanten av setet. De skumle filmene har noe visuelt og vakkert over seg, og åpner for at man kan bruke flere av de filmatiske virkemidlene, mener han.