Den vant både jury-prisen i Cannes og en Oscar-nominasjon, og har skapt debatt blant aktivister, høyreradikale skribenter og statsledere.

Hva slags film er egentlig Les Misérables (eller «De Elendige», som den heter når den kommer på norske kinoer 28. februar)?

Konstant frykt for vold

Tittelen på filmen er naturligvis ikke tilfeldig valgt. Som i Victor Hugos berømte roman – og ymse musikalversjoner – er handlingen er satt til den parisiske forstaden Montfermeil.

Og i likhet med både bok og musikal handler den om de som har det elendig – og folkene og institusjonene som opprettholder elendigheten.

Bare at denne gangen er fattigfolkene i stor grad immigranter og deres etterkommere.

– Hele filmen er som en selvbiografi, sier filmens regissør Ladj Ly i et intervju med IndieWire.

– Victor Hugo levde i en annen tid, men fattigdom og sosial uro består i dette området. Jeg kunne bare tatt boka og flyttet den til vår tid, men jeg ville samtidig vise hvordan vi lever i de politikontrollerte ghettoene i dag, og den konstante frykten vi har for vold, forklarer Ly.

Ny vri

Filmen følger politimannen Stéphane som nettopp har flyttet til Paris fra landsbygda, og vi tar del i hans vekselvise følelser av sjokk og vantro i møte med elendigheten han ser og politiets aggressive arbeidsmetoder i Montfermeil.

Fortellinger fra franske forsteder har vært vist på film før, men som Time Magazine skriver i sin svært rosende anmeldelse:

– Noen ganger ligger ikke verdien i en film i å fortelle deg en historie du ikke har hørt før, men på måten den trekker deg dypt inn i en annen verden.

– En kruttønne

Det er en veldig annerledes verden regissør Ladj Ly trekker deg inn i.

Montfermeil er kronisk neglisjert bydel hvor hverdagen er preget av arbeidsløshet, kriminalitet og gnisninger mellom rivaliserende fraksjoner. Politiet, som er mer opptatt av å dyrke sin egen maktposisjon enn å være til tjeneste for lokalsamfunnet, gjør bare vondt verre.

Bydelen er, for å sitere en anmeldelse i Rolling Stone, en kruttønne omringet av fyrstikkfabrikker – og det skal ikke store gnisten til før all håpløsheten og frustrasjonen eksploderer i et voldsomt inferno.

– Filmen blir et gripende, skremmende, tidvis morsomt og usannsynlig rørende portrett av en multietnisk, flerkulturell gryte hvor raseriet mot urettferdighet og årelang forsømmelse bobler nær kokepunktet, skriver Wall Street Journal.

Los Angeles Times lar seg også rive med av historiefortellingen.

De elendige er både kulturelt relevant og dramaturgisk oppslukende – den klarer å balansere kunstnerisk metaforbruk og innlevende historiefortelling med kritikk av et system som lar fattigdom blomstre, skriver de.

«Det finnes ikke dårlige mennesker»

Ifølge regissør Ly er filmen ment å være en vekker for hele landet om tilstanden i såkalte banlieues, nedslitte forsteder hvor en hel generasjon vokser opp i håpløshet og elendighet. Han er selv oppvokst i Montfermeil med malisiske flyktningforeldre.

Alle hendelsene i filmen – selv det smått absurde tyveriet av en løveunge som utløser filmens store tragedie – er basert på en sann i historie. Med unntak av de tre politimennene består hele rollebesetningen av helt vanlige folk fra Montfermeil.

— Filmen er både gripende og skremmende virkelig, skriver LA Times.

Ly er interessert i å formidle kompleksiteten og nyansene i Montmertreil, og med sitt nesten dokumentariske blikk lar han ikke publikum slippe unna med å kunne peke på en enkelt skurk eller syndebukk.

– Ly bruker verktøyene sine ikke til å hamre løs på de moralske svakhetene ved karakterene, men på verden som gjorde de til dem de er, skriver The AV Club.

Etter en sisteakt som setter nervene i høyspenn, avslutter filmen med et sitat som hamrer inn poenget:

«Det finnes verken dårlige planter eller dårlige mennesker, bare dårlige dyrkere.»

Akkurat den påminnelsen kan man kanskje aldri få for ofte.

«De elendige» har norsk kinopremiere 28. februar.