Det synes som om hver generasjon har dem: En skrekkfilmserie som revitaliserer sjangeren og hekter nye fans på følelsen av å bli vettskremt i kinosalen. De siste ti årene har den statusen tilhørt «The Conjuring»-filmene og de forskjellige spinoffene som har kommet i kjølvannet.

Nå er «The Conjuring: The Devil Made Me Do It» klar for kino. Selv om det er den tredje «The Conjuring»-filmen er det den åttende i det større, sammenhengende «The Conjuring»-universet – av blodfansen omtalt som «The Conjuverse».

Og selv om filmen – i likhet med de sju foregående – er helt frittstående og fungerer utmerket selv om man ikke har sett noen av de andre filmene eller har annen bakgrunnskunnskap, har vi laget denne hendige og temmelig spoiler-frie guiden til det større «The Conjuring»-bildet. Ingen årsak! 

Får du lyst til å se (eller se igjen) noen av filmene, finner du dem på de fleste digitale utleietjenester.

Starten på det hele: «The Conjuring» (2013)

Den første filmen heter simpelthen «The Conjuring» og byr på det første møtet med Patrick Wilson og Vera Farmiga i rollene som Ed og Lorraine Warren – ekteparet som også i virkeligheten jobbet som «paranormale etterforskere» i USA på 70- og 80-tallet (Ed døde i 2006, mens Lorraine levde til 2019 og fungere som konsulent på flere av filmene).

I «The Conjuring» – som kan oversettes til noe sånt som «tryllekunsten» på norsk – har Warren-paret akkurat lagt bak seg etterforskningen av en demonbesatt tøydukke ved navn Annabelle

Så tilkalles de av en familie som har flyttet inn på en gammel gård på Rhode Island. I hovedhuset skjer det nemlig merkelige ting, før gåten får sin forløsning utsettes Warren-paret (og filmpublikum) for en rekke hårreisende, overnaturlige fenomener. Gjett om ikke den tøydukken har noe å gjøre med det, også.

Da filmen hadde premiere i juli 2013 tok den hele filmbransjen på senga med hvor mye folk den trakk inn i kinosalene. Det hadde nok noe å gjøre med de overstrømmende anmeldelsene, som særlig fremhevet hvordan filmen bygget en grøssende atmosfære uten å ty til verken overdrevne digitale effekter eller altfor mye blod og gørr.

Ryktet om den fantastiske skrekkfilmen spredde seg gjennom seinsommeren, og til slutt endte den på topp 20 av årets mest sette filmer – nesten helt uhørt for en film med så høy aldersgrense.

Forhistorien: «Annabelle» (2014)

Før publikum fikk flere eventyr med Ed og Lorraine Warren, gikk filmskaperne et skritt tilbake og fortalte forhistorien til den uhyggelige dukken – og hvordan den fikk det gammelmodige navnet Annabelle

Vi er tilbake på sekstitallet når en ung legestudent forærer den antikke tøydukken med dens groteske porselensansikt til sin gravide hustru. Men idyllen brytes snart av et brutalt innbrudd begått av mennesker som viser seg å tilhøre en mystisk, Charles Manson-aktig kult – og det er bare er starten på en rekke svært forstyrrende hendelser.

Nok en gang flokket folk seg til kinoene for å se en effektiv og stemningsfull skrekkfilm. Og «The Conjuring»-teamet viste at de er i stand til å få helt hverdagslige gjenstander – som en symaskin – til å fremstå skumlere enn all verdens data-animerte monstere.

Oppfølgeren: «The Conjuring 2» (2016)

Tre år etter den første filmen får vi igjen møte Ed og Lorraine Warren, og igjen tar handlingen utgangspunkt i en sak ekteparet jobbet med i virkeligheten – det såkalte Enfield-poltergeistet

I prologen møter vi dem riktignok i Amityville, småbyen utenfor New York som ble verdenskjent for et gruoppvekkende massedrap på midten av 70-tallet. Selvsagt spekuleres det i om det kan ha vært noe overnaturlig med i bildet. Og under en spiritistisk seanse får den synske Lorraine en uhyggelig visjon som varsler om at hennes ektemannen går en ublid skjebne i møte.

I visjonen dukker det også opp en nonne. Hm!

Snart reiser de «paranormale etterforskerne» til Storbritannia, denne tåkelagte øy som er som skapt for gys og drapsmysterier. Der har noen ubetenksomme barns lek med et såkalt ouija-brett frembrakt noen mystiske fenomener.

Og publikums apetitt på veldreide spøkelseshistorier viste ingen tegn til å bli mettet – «The Conjuring 2» ble en like stor global hit som den første filmen.

Forhistorien til forhistorien: «Annabelle: Creation» (2017)

Filmskaperne lot ikke Annabelle hvile lenge på rekvisittlageret. Til det er tøydukken med det groteske porselensansiktet altfor effektiv å spinne skumle historier rundt.

«Annabelle: Creation» går videre bakover i tid, og får vite hva som skjedde med dukken før den havnet i det unge studentparets eie på begynnelsen av «Annabelle». Det viser seg at dukkemakeren er mann som er traumatisert etter å ha mistet en datter. Senere skal datterens brå død hjemsøke en foreldreløs og poliorammet jente som forsørges av en nonne.

Dette er filmen der den rene, minimalistiske fortellermetoden rendyrkes. Filmskapernes totale kontroll og mesterlige utførelse av enkle, men effektive virkemidler får virkelig skinne – ikke minst bruken av stillhet og subtile lydeffekter. 

Selv den mest snobbete filmanmelder må innrømme at «Annabelle: Creation» hører hjemme blant skrekkfilmsjangerens aller ypperste.

Et sidespor du ikke må gå glipp av: «The Nun» (2018)

Religiøs ikonografi og gjestespill fra kvinnelige kloster-beboere har vært gjennomgående i «The Conjuring»-serien helt siden starten. I 2018 var det tid for å løse ut sjekken.

Istedet for en ny fortelling om Warren-parets utforskning av overnaturlige fenomener får vi dermed spin off-filmen «The Nun», som utspiller seg i et avsidesliggende rumensk kloster på 50-tallet. Selvsagt hjemsøkt som bare tusan. Det er dermed tid for knirkende dører, flimrende stearinlys i steinmurshaller og dronende kirkekor.

Og i tillegg til en spennende historie, mye vakkert fotografi og utsøkte kostymer og kulisser, byr denne filmen på en liten, men viktig puslebrikke i den overordnede historien om Ed og Lorraine Warren, og fungerer dermed også som en slags forhistorie til «The Conjuring».

Den eneste som ikke ble skremt av «The Nun», var regnskapsføreren til produksjonsselskapet. For nok en gang slo filmskaperne rekord i inntjening, og kunne le (sikkert ondt) hele veien til banken.

«The Conjuring» med latino-tvist: «The Curse of La Llorona» (2019)

«The Curse of La Llorona» er kanskje den minst kjente filmen i «The Conjuring»-universet, men det er på ingen måte rettferdig. Ikke bare gir den konseptet en spennende, latinamerikansk vri – mange mener det er den skumleste i serien siden den første filmen i 2013.

Filmen tar utgangspunkt i en meksikansk legende om et spøkelse som manifesterer seg som en gråtende, gammel kone og gjerne viser seg i kystområder der det på et tidspunkt i historien har druknet et barn. På folkemunne heter det at La Llorona var en eiesyk kvinne som selv forårsaket drukningsdøden til en uskyldig pjokk. 

Så dukker hun plutselig opp i Los Angeles, der en hardt prøvet sosialarbeider med liten tålmodighet for gamle vandrehistorier etterforsker barnemishandlingssaker i de spansktalende delene av storbyen. La oss si det slik: Hun må etterhvert revurdere sitt forhold til legenden om La Llorona.

Det store oppgjøret: «Annabelle Comes Home» (2019)

Akkurat idet du hadde begynt å sove godt om natten dukker den helsikes dukken opp igjen! 

Vi returnerer til «The Conjuring»-universet da Ed og Lorraine Warren har tatt ansvar for å stilne utysket en gang for alle, plassert det i en bombesikker utstillingsmonter i sitt private museum og for sikkerhets skyld fått en prest til å avgi noen latinske besvergelser som nøytraliserer dets iboende ondskap.

Annabelle er imidlertid ikke tapt bak en vogn – eller for den saks skyld bak et glassvindu. Hun vekker det som finnes av onde ånder i Warren-samlinga – og når det denne gangen ikke er Ed og Lorraine selv, men deres datter ondskapen setter seg fore å terrorisere, sier det seg selv at det er duket for et episk oppgjør.

Hvilket bringer oss over til: «The Conjuring: The Devil Made Me Do It» (2021)

…som er den foreløpig siste filmen i serien, og nok en gang inspirert av en ekte sak fra Ed og Lorraine Warrens arkiver

Nemlig en demonutdrivelse ekteparet hjalp til med, etter at en 11 år gammel sønn i en dypt religiøs Connecticut-familie hadde hatt mareritt om «en mann med store, svarte øyne, et tynt ansikt med dyriske trekk og hakkete tenner, spisse ører, horn og hover» som skal befalt ham om å «ta seg i akt».

De «paranormale etterforskerne» konkluderte med at demonen forlot gutten. Men da hans 19 år gamle svoger kort tid senere begikk et bestialsk drap, oppsto mistanken om at guttens angivelige demoner hadde tatt bolig i en ny kropp.

Mistanken var så sterk at 19-åringens forsvarer i retten prosederte på at han måtte frifinnes fordi «Djevelen fikk ham til å gjøre det». I filmen er Ed og Lorraines oppgave å understøtte forsvaret med bevis for dette.

Slik er det blitt en helt ny type «The Conjuring»-film – delvis overnaturlig thriller, delvis detektivhistorie. Men ikke det spøtt mindre skummel enn de foregående filmene!