Det surkler under støvlene og summer i luften. Livskraftige gresstuster skyter seg opp gjennom oppsprukket gulv, kraftige røtter sprer seg over mosegrodd betong. Spede, men ivrige trestammer har allerede nådd den nakne flekken på veggen der det gamle neonskiltet hang. 

Til sommeren kommer trærne til å danne et nytt tak på den gamle fabrikkhallen – et tak av tett grønt bladverk, istedet for de rustne stålplatene som hang der i gamle dager, tenker Julie.

Begge foreldrene hennes jobbet i denne næringsparken da hun var liten, og hun kunne fortsatt fornemme den tørre lufta som preget området før det ble rehabilitert til naturpark. Da var det en asfaltdekket labyrint av generiske kontorbygninger, omkranset av enorme parkeringsplasser. Nå går hun tur her hver dag med Bella, som logret avgårde på stien foran henne med ferten av rev, rådyr og grevling i nesa.

Julie var langt fra alene – det myldret av turgåere mellom de gjengrodde fabrikkruinene. Så er det også den første dagen med oppholdsvær på ti uker – 14. mars 2050. Hadde det ikke vært for parken, der jordsmonnet sugde til seg regnvannet som en svamp, ville huset til Julie, i et boligfelt knappe kilometeren unna, forlengst vært oversvømt.

– Mer ekstremvær: Høyere temperaturer, kraftigere hetebølger og større flommer. Kanskje flere branner. Det er dessverre situasjonen tretti år fram i tid, uansett hvor mye vi skjerper oss med klimagassutslipp, sier professor Dag O. Hessen.

Vi har ringt ham med det vi trodde skulle være en oppmuntrende tankelek: Å gjette hvordan hverdagen ser ut i en verden der menneskene faktisk har oppnådd et bærekraftig forhold til naturen.

I dag går det jo ikke så bra. Kanskje så mange som en million arter er utrydningstruet på verdensbasis, og tempoet i utryddingen akselererer, ifølge FNs naturpanel. Halvparten av bestandene på ville dyr er borte bare de siste 50 åra. Snart har vi ikke lenger store områder med uberørt natur igjen på planeten.

Professor Dag O. Hessen. Foto: Akademikerne (CC BY-SA 2.0)

2021 kan bli avgjørende

Det er dette som er «naturkrisa», og neste år møtes verdens ledere for å forhandle fram en plan for å løse den innen 30 år.

Forhåpentlig ender de med naturens svar på Paris-avtalen, som har en liknende målsetting for klimaet. 

– Men vi får ikke de positive gevinstene av innsatsen på klimafeltet i det samme skuta er snudd. Selv med kraftige tiltak vil klimaet fortsatt forverres i år 2050. Det er en enorm treghet i systemet, og i beste fall kan vi nok ikke vente å se en bedring før rundt år 2100, sier Hessen.

En ting han derimot tror vi merker en forbedring på i 2050, er tilgangen på nærnatur.

– 2021 er det store natur-restaureringsåret, og med så mye fokus på klima og naturtap som det er nå tror at jeg at vi i 2050 vil finne flere grønne oaser med naturmangfold. Våtmarker og dammer åpnes, kanskje er grøftekanter og åkerkanter beplanta. Det er ikke bare de store verneområdene som bidrar til større plantemangfold og mer insekter, sier professoren.

Bella følger en innskytelse og smetter med ett ut av stien – opp en liten skråning, små sprett mellom småtrær og gjennom noe buskas. 

Julie slipper ut et oppgitt sukk, men har ikke annet valg enn å følge etter. Like opp i lia støter hun på tettvokst bjørkeskog.

Med et sveip i lufta foran de tilårskomne, men nyreparerte 7G-brillene åpner hun trackingappen til Bella. Da kan hun kjapt konstatere at den ulydige hunden har rundet en liten kolle et stykke borte, og at hun selv kan følge stien rundt skogen og møte henne igjen der.

For hun har liten lyst til å ødelegge den splitter nye jakka si, selv om produsenten har så stor på det nye algefiber-stoffet at garantien er betingelsesløs og evigvarende. 

Til den prisen var det da også bare rett og rimelig at plagget varte livet ut, hadde Julie tenkt da hun kjøpte jakka for knapt seks år siden.

– Det fine med gjetninger er at man slipper å stå til ansvar for dem! Men jeg tror en som reiser med tidsmaskin til 2050 umiddelbart vil legge merke til at klærne ser annerledes ut, sier Dag O. Hessen.

– Det vil bli et krav at både klær og andre forbruksvarer holder lenger, og vi vil bli vant til å bruke ting til det er utslitt. Det må bli holdbarheten som avgjør om et plagg skal skiftes ut, ikke endringer i moten. Kanskje fører et slikt skifte til at det kommer andre typer klær. Det forskes en del på nye materialer å lage klær av, sier professoren.

Støtt WWFs arbeid for å redde naturen – klikk her

Krav til bedre varighet

Også andre typer forbruksvarer må vi få opp holdbarheten på, dersom vi skal leve mer i pakt med naturen. I dag bytter vi for eksempel ut elektronikk i et svært høyt tempo.

Det gir avfallsmengder, utslipp til jord, vann og luft, og miljøskadelig utvinning av tungmetaller.

– Vi blir nødt til å slutte å kjøpe ny mobil fordi det er kommet en ny som er mer fancy, men det må også stilles krav til produsentene om å lage ting med lenger varighet. Det kan ikke være slik at forbrukeren tvinges til å kjøpe nytt fordi det gamle ikke lenger virker og ikke kan repareres, sier Hessen.

På den andre siden av kollen kommer Julie til en mer enn fornøyd hund. Bella har støtt på nabobikkja Rufus med naboen Ola i den andre enden av båndet. Ola er skravlesjuk og løfter en rynkete hånd til hilsen.

– Jeg trodde dere var reist på ferie? spør Julie.

– Vi tok et kjapt blikk på flyprisene og fant ut at med den nye karbonskatten måtte vi spare ennå et par måneder, ler Ola.

– Det er ikke som i gamle dager, da dere reiste til Torrevieja og Phuket annethvert år? erter Julie. 

Hun har hørt gamlingen skryte mange ganger om de ekstravagante reisevanene hans generasjon hadde lagt seg til. Det er andre tider nå.  

– Sant å si er det ikke så nøye for meg lenger. Vi kan ta toget – eller bli hjemme i ferien. Jeg setter igrunn stadig større pris på turmulighetene vi har her i nærmiljøet. Det er fantastisk å oppleve alt dyrelivet – jeg synes nesten synd på de som fortsatt farter til syden istedet for å gjøre seg kjent med eget land, sier Ola og nøkker i hundebåndet.

– Reisemønsteret blir nok varig endret, sier Dag O. Hessen. 

– Det er hvertfall åpenbart at reisene av typen «kjapt over til Bergen for et møte, så tilbake igjen på kvelden» er historie. Men det er jo en vinn-vinn-situasjon. Du sparer både tid, penger og miljø på å ta det møtet digitalt. Og så slipper du å komme utslitt hjem, sier han.

Færre selfier

Professoren tror likevel ikke fritidsreiser til varmere strøk er en saga blott i 2050. Men det er ikke sikkert vi reiser fullt så ofte til syden som en del av oss gjør i våre dager. 

– Det kommer nok til å bli mer flyskam. Man skryter ikke lenger av reisene sine; det blir færre selfier fra ovale weekender i Paris. Og som mange har oppdaget under koronapandemien er ikke gresset alltid grønnere i Spania, sier Hessen.

Julie slår følge med Ola ut av skogen, i retning nærbutikken – det er uansett på tide å handle inn til neste uke. 

Hun har handlelista lagret i brillene og en liten ball på størrelse med en ert i lomma. Den er det bare å gi et lett klem med fingrene, så folder det seg ut et sett med ti små handleposer hun kan fylle med kortreiste grønnsaker fra hyllene. 

– Jeg sier ikke at alt var bedre før. Men jeg husker da alle varene i butikken i det minste var ferdig innpakket. Da slapp man å drasse med seg de der, sier Ola. 

Illustrasjoner: Filter Media

Han har henfalt til mimring etter en kort passiar om den svenske statsminister Thunberg, som i en historisk tale på det internasjonale toppmøtet på nettet i går hadde erklært den akutte naturkrisen for over. «Nå kan vi glede oss over de som omsider som tok grep da vi selv var barn. Naturavtalen av 2021 ble vendepunktet», hadde Thunberg sagt. 

Ola og Julie er enige om at verden går framover, tross alt. Men at ferdig innpakkede varer skulle være noe å lengte tilbake til, kommer hun nok aldri til å skjønne.

På vei ut av butikken kaster Julie et blikk opp på fasaden. Den skimrer i en varm orangefarge i dag. Bygningen er kledd i et spesialmateriale som skifter farge etter ukedagene, men som først og fremst er hundre prosent resirkulert, produsert uten utslipp og antatt å vare i to hundre år. 

Dag O. Hessen mener en annen påfallende endring i vår utopiske 2050-verden er bygningene. De må nemlig også gjennom en transformasjon mot mer miljøvennlige og varige.

– Før jul kom nyheten om at alt det menneskeskapte nå veier mer enn planetens totale biomasse. Det er nok et varsel om at vi må lære oss å leve med det vi har, mye lenger, sier han.

Også bygningsbransjen kan bli revolusjonert av framtidas tilvirkningsmaterialer. Betong, som brukes mye for å reise bygninger i dag, er en klimaversting og vanskelig å resurkulere. 

– Først og fremst må nye bygninger konstrueres for å holde lenger, mener Hessen.

Karoline Andaur i WWF. Foto: Haakon Nordvik

En håpløs utopi?

Julie og Olas verden trenger ikke å være en utenkelig utopi. Det første steget på veien dit er at politikerne klarer å få stand i forpliktende naturavtale senere i år.

– Menneskehetens eksistens hviler på et fundament av natur som vi nå må ta grep for å ikke miste. Akkurat nå står vi ved et av historiens viktigste veiskiller, og valgene vi gjør vil få konsekvenser for alt liv på kloden, sier generalsekretær Karoline Andaur i WWF Verdens naturfond.

– WWF er derfor en pådriver for at FNs naturavtale blir så ambisiøs og forpliktende som mulig. Hvis vi tar skikkelig grep og handler nå, trenger ikke denne fremtidsvisjonen å være en drøm. Den kan bli virkelighet, sier Andaur.

Bli med å sørge for at naturen vår går en lysere fremtid i møte, klikk her og støtt WWF i dag!