Etter magre kinomåneder er det endelig duket for en horrorfilm av høy kvalitet. 

Fans av psykologisk drama og original skrekk bør i hvert fall glede seg til «Saint Maud», med premiere 13. november Filmen er den siste i rekken av hits fra det banebrytende filmstudioet A24 («Hereditary», «Midsommar»), og kommer til Norge like etter premieren i England, der den har fått fantastiske kritikker. 

Anmelderne sammenligner filmen til debutantregissør Rose Glass med klassikere som «Carrie» og «Eksorsisten». .

Veteranen Danny Boyle sa det godt han delte ut den prestisjetunge britiske IWC-prisen til Glass i fjor høst: 

– «Saint Maud» er en genuint forstyrrende og fascinerende film – og enda mer imponerende med tanke på at den er en debutfilm. Rose Glass lykkes med å inkorporere originale elementer i en sjangerfortelling, og gir publikum en cinematisk reise gjennom galskap, tro og død. 

Galskap og vold   

I «Saint Maud» møter vi den unge og nyfrelste sykepleieren Maud (Morfydd Clark), som blir privatpleier for den døende dansestjernen Amanda (Ehle). I bakgrunnen lurer en traumatisk hendelse fra sykehuset Maud jobbet på tidligere. 

Kontrasten – og tiltrekningen – mellom den strenge pleieren og den hedonistiske pasienten skildres mesterlig, og selv når Mauds ferd inn i religiøs galskap og vold eskalerer, følger filmen sin drømmeaktige logikk med nerve og eleganse.   

I en nøkkelscene får begrepet «ubehagelige sko» en helt ny mening, og i filmens siste del brytes gradvis skillet mellom fantasi og virkelighet for alvor ned – med et (bokstavelig talt) forrykende klimaks som blir sittende i kroppen lenge.    

Ingen ordinær skrekkfilm 

«Saint Maud» er siste perle på en etterhvert omfattende snor av moderne horrorklassikere fra selskapet A24, med Ari Asters «Hereditary» og «Midsommar» og Robert Eggers’ «The Witch» og «The Lighthouse» blant spydspissene. 

Felles for disse filmene er at de bruker skrekkfilmens virkemidler og stemninger for å fortelle historier som går langt utenpå den ordinære horrorfortellingen, De er genuint skremmende historier, men med ambisjoner som er langt høyere enn å kun få deg til å skvette. 

At Glass med «Saint Maud» hører hjemme i dette selskapet, blir tydelig tidlig i filmen. 

Her er det ingen umotiverte jumpscares, unødvendig gørr eller andre billige triks, men snarere en intensitet som bygger seg opp med nådeløs tålmodighet.  

I et intervju med Cineuropa forteller regissør Rose Glass at hun er en stor fan av horrorsjangeren selv. 

– Men det er ikke slik at jeg kun er interessert i grøssere. «Rosemary’s Baby» er min favorittfilm, og det er vel en horrorklassiker, antar jeg – alt som er litt mørkt og rart passer meg bra. 

– Lager sine egne regler 

Det er ikke bare Danny Boyle som har rost «Saint Maud» for sin originalitet og sitt dypdykk i den menneskelige psyken. På Rotten Tomatoes skårer filmen 93 prosent i skrivende stund. 

London Evening Standard sammenligner like godt Glass med Ingmar Bergman, og legger til:    

– I likhet med Ari Asters «Midsommar» lager «Saint Maud» sine egne regler.  

Morfydd Clark blir i tillegg hyllet for sitt gnistrende portrett av en svært plaget ung kvinne, blant annet av Variety

– Spilt med briljant, blodfrysende intensitet av Morfydd Clark, er Maud en sjanger-antiheltinne å verdsette, beskytte og bli frastøtt av. Noen ganger på én og samme tid.  

«Saint Maud» kommer på norske kinoer 13. november.