Sjeldent har en norsk film skapt så mye debatt som DISCO gjorde da den rullet over lerretet i fjor høst. Spesielt i kristne forum har den blitt veldig omdiskutert, samtidig som den av kritikere blir rost for å gi et realistisk innblikk i frikirkemiljøet. Hvorfor vekker den så mange følelser? Vi har gått til en tidligere karismatisk kristen for svar.

En som har fått alt

DISCO er regissert av Jorunn Myklebust Syversen. I hovedrollen som pliktoppfyllende Mirjam spiller Josefine Frida, best kjent som Noora fra SKAM. Nicolai Cleve Broch spiller rollen som den intense stefaren og pastoren i den karismatiske frikirken Friheten. Både Josefine Frida og Cleve Broch har fått mange lovord fra anmeldere for sine rolletolkninger.

Historien spinner seg rundt Mirjam og troen hennes, som gjennom filmen endrer seg gradvis. Vi møter Mirjam på topp: hun blir beskrevet både av stefaren, moren og pastor Trond som en som har fått alt. En Gud virkelig satser på. Så lenge hun er tro mot ham vil hun kunne oppnå hva som helst. Og det ser også ut til å stemme.

Se traileren under!

Mirjam er lovsangsleder og menighetens store stolthet, i tillegg til at hun er regjerende verdensmester i discodans. Men ting begynner snart å falle fra hverandre når hun kollapser under et VM og ikke klarer å fullføre. Hun begynner å stille spørsmål ved troen, men får bare som svar at hun må fylle seg med Jesus.

I mangel på å bli møtt av sin egen menighet trekkes hun mot en mer ekstrem sekt som tar henne på nye veier. Hva er egentlig forholdet hennes til Gud?

Feste for Jesus

Filmen har skapt mye debatt, spesielt i kristne miljøer. Hvordan den oppfattes varierer veldig, men en som satt igjen med blandede følelser var Kristine Hovda. Hun har skrevet boken Jeg lever ikke lenger selv, som handler om noe av den samme tematikken som i DISCO.

– Jeg har vokst opp i en liten bygd ved Sandnes og Stavanger i et kristent miljø. Foreldrene mine var hippie-kristne på 70-tallet og hadde egen husmenighet. Fra jeg var fem år gikk jeg på søndagsskole i et veldig konservativt bedehus i bygda, og da jeg ble tenåring gikk jeg all inn i et karismatisk kristenmiljø, forteller Hovda.

For noen kan karismatiske menigheter være noe ukjent, i hvert fall før man har sett DISCO. Hovda forklarer forskjellen på slike menigheter og mer konservative, eller pietistiske, menigheter:

– Det er et litt forskjellig tankesett i bunn. I karismatiske kristne miljøer er det å være kristen forenlig med å være lykkelig. Vi skal leve i seier, og feste for Jesus! I pietistiske menigheter er det mer alvor bak, grunntanken er at du er ingenting uten Gud. Men uansett menighet ligger det alltid et alvor i bunn hos kristne, for evigheten og fortapelsen er noe vi bærer med oss hele tiden, og Gud ser alt. 

Kristine Hovda har skrevet bok om livet som karismatisk kristen. Foto: Sara Magnusson

Hovda mener at den fiktive karismatiske menigheten Mirjam er medlem i var noe av det hun kjente seg mest igjen i. 

– Jeg kjenner meg igjen i mye i DISCO, på godt og vondt. Derfor var det ubehagelig å se den. Jeg kjenner meg igjen i reglene og selvfølgeligheter ved hva det vil si å være en god kristen, som du får høre fra veldig ung alder. Det er også et fokus på at Mirjam etterhvert sliter psykisk, også fordi hun sliter med troen. Jeg ble selv syk etterhvert, og har slitt med alt fra spiseforstyrrelser til panikkanfall. Det er en tung byrde å bære på når du føler at du må hjelpe alle til frelse. Det er en helt umulig oppgave.

Filmen vekker mange tanker og følelser

I dag har Hovda et ganske annerledes forhold til Gud og kristendom. Hun kom, i likhet med Mirjam, til et punkt hvor det å være troende ikke lenger var mest fint. Det ble en fryktelig tung byrde å bære.

– Det eksistensielle alvoret ble for mye for meg. Mange ting jeg lærte om Gud tror jeg ikke lenger på.

Allikevel refererer hun til ungdomstiden sin som ganske rå.

– Jeg var en Jesus-freak og jeg elska det. Jesus var identiteten min og jeg hadde et stort miljø som var utrolig støttende. Vi brukte alle pengene våre på å reise rundt hver sommer og misjonere på gata. Vi følte oss som pionerer, og Gud var alltid med oss. Det var en fantastisk tid, men samtidig var jeg fortvila hele veien. Tanken på å ha et vanlig liv var så fjern, jeg ville jo vie all min tid til å frelse folk. Det lå alltid en desperasjon i bunn.

Hvordan er forholdet ditt til Gud i dag?

– Spør du meg i dag sier jeg én ting, spør du meg om en uke svarer jeg kanskje noe helt annet. Jeg føler ikke lenger at hvis jeg ikke tror det rette så går jeg fortapt. Jeg snakker fortsatt med Gud og synes det er godt, men nå lever jeg livet mitt for meg.

Andrea Bræin Hovig spiller en sentral rolle i den pietistiske sekten Mirjam drar på sommerleir med. Foto: Mer Film

Selv om Hovda følte et ubehag da hun så DISCO, mener hun at både religiøse og ikke-troende burde se filmen.

– Jeg forstår at kristne kan steile litt av denne filmen. At Mirjam blir tvunget til å tro, er nok noe mange av oss ikke kjenner seg igjen i. Men det skjer. Vær forberedt på at du kan føle deg misforstått, men ikke la det hindre deg i å reflektere rundt noen viktige spørsmål: Hva ligger til grunn for å drive en menighet, hva vil det si å være frelst og hvilket ansvar har den enkelte for å frelse andre?

– For ikke-troende tror jeg man gjør seg selv en bjørnetjeneste om man mener alle kristne blir tvunget til det eller ikke tenker selv. Husk på nyansene, dette er et bilde på hvordan noen faktisk har det, men på langt nær alle. Og uansett hva du tror på, anbefaler jeg å snakke med noen etter filmen. Den vekker mange tanker og følelser.

DISCO er nå tilgjengelig for digitalt leie og kjøp på discofilm.no!