Når du tenker på en karakter med autisme på film, hvem er den første som dukker opp? Mange forbinder nok diagnosen med Raymond Babbit i Tom Cruise/Dustin Hoffman-klassikeren «Rain Man» – en mann med ekstreme mentale ferdigheter, men uten evne til å utføre enklere hverdagsoppgaver.  

Problemet er bare at kun 50-100 mennesker i verden er anerkjent som autistiske savanter – genier med ekstrem hukommelse. «Rain Man» er, om ikke en myte, så i hvert fall en ekstrem sjeldenhet. 

Heldigvis finnes det flere og mer mangfoldige fortellinger om autister i dag, og få har gjort mer for å nyansere bildet av autisme enn den litterære sensasjonen «Hvorfor hopper jeg» (2007), skrevet av Naoki Higashida. Forfatteren var en da 13 år gammel språkløs autist fra Japan, som brukte et alfabetbrett for å forfatte sin historie.

11. februar kommer endelig den etterlengtede dokumentaren,  basert seg på boken, til norske kinoer.

Også filmen utforsker et univers de færreste av oss har tilgang til – og det gjør den heldigvis på en måte som både overrasker, oppklarer og beveger.     

 

Mellom verden og språket 

«Hvorfor hopper jeg» følger fem unge mennesker fra England og USA til India og Sierra Leone. 

Kvartetten har strengt tatt kun én ting til felles: De befinner seg alle innenfor det såkalte «spekteret» av autisme, og de mangler alle språk – i det minste i konvensjonell forstand. 

Det blir imidlertid kjapt klart at hovedpersonenes erfaring av å befinne seg mellom verden og språket – tidlig eksemplifisert med den slående kunsten den indiske ungjenta Amrit lager – har sin helt egen logikk.     

Som Naoki Higashida skriver i sin bok: Å ikke snakke betyr ikke at det ikke er noe å si.   

 

Respekt og intelligens 

Det poetiske filmspråket er nok likevel hovedgrunnen til at «Hvorfor jeg hopper» er verdt å se på kino. 

Filmskaper Jerry Rothwell har forsøkt å oversette et autistisk perspektiv til det store lerretet – hvordan alle inntrykk inntas med lik styrke, den flytende hukommelsen og den tidvis overveldende detaljrikdommen. 

Bilder og lyder i dokumentaren søker seg mot hovedpersonenes indre liv – og hvordan repetisjon, hukommelse og brå glimt av øyeblikk sannsynligvis utgjør noen av noen av grunnsteinene der inne.     

På samme måte som Naoki Higashida ga leserne et innblikk i hans liv, gir de nydelige bildene og det fantastiske lyddesignet til filmskaperne en portal inn i verden til fem unike individer.  

Filmen har for øvrig tatt syv år å lage, og skulle opprinnelig handle om forfatteren Naoki Higashida. Japaneren var imidlertid lite komfortabel foran kamera, og fokuset skiftet derfor til å følge de andre ungdommene ved hjelp av Higashida ord. 

 

Kritikerrost festivalfavoritt

Sju år var uansett verdt ventetiden, skal vi tro kritikerne. 

Filmen fikk sin verdenspremiere under Sundance-festivalen i 2021, der den vant en publikumspris. 

Los Angeles Times var blant dem som oppsummerte det mest treffende: 

– Det er en dyp, oppslukende leksjon i empati, som bør passe alle som er interessert i nevrovariasjon eller bare et mer inkluderende samfunn. 

Vi skriver i hvert fall under på at det er den vakreste og klokeste dokumentaren du vil få se på kino i 2022.

Premieren på norske kinoer blir 11. februar – kjøp billetter her.