I over femti år har han jobbet med dette: Å formidle et menneske ved hjelp av optikk, mekanikk og kjemi.

Helt siden han ble grepet av fotofaget som ung mann har Morten Krogvold studert lys og rom og gransket malerkunstens gamle mestere samtidig som han har hatt fingeren på nye impulser. Han har gjort kameraet til en del av seg selv og perfeksjonert håndverket i mørkerommet.

Resultatet er en karriere som en av våre ypperste portrettører – en som hentes inn til de virkelig store anledninger og får jobbe med noen av verdens mest prominente politikere og kunstnere – i tillegg til å være en anerkjent kunstner selv.

Endret selvbilde

Det er også en karriere som har gått parallelt med flere tekniske revolusjoner.

Den digitale affiserte ham ikke allverdens. Men den oppkoblede revolusjonen, der alle har fått et kamera i sin egen lomme og bruker det ustanselig til å ta bilder både seg selv og andre, må jo ha endret vilkårene til en som lever av det samme?

– Svaret er nei. Mobilkameraet har endret folks selvbilde, men ikke portrettkunsten, sier Morten Krogvold.

– Det jeg driver med er så langt fra mobilknipsing som man kan komme. Og det forstår alle jeg jobber med – i løpet av de første 25 sekundene etter at vi har møttes, sier han.

Mobilfoto-trenden har om ikke annet økt det profesjonelle portrettets verdi, mener Krogvold å kunne observere.

– Fotografiene på mobil blir så dårlige at det går ut over folks selvtillit, sier han.

Det finnes forskning som tyder på at han har rett.

– Folk i våre dager blir fotografert så mye at de blir stadig mer kritiske til eget utseende: De synes de er stygge, tjukke og urene, sier Morten Krogvold. 

– Jeg har fotografert modeller som er kåret til verdens vakreste, og de er ikke noe unntak. Men det er jo et kjempe-utgangspunkt for meg, som sørger for at folk faktisk ser bra ut, sier han.

Morten Krogvold i atelieret.

Skaper stemning

Selv forbereder han hvert foto-opptak nøye. Målet er at alt det tekniske kan glemmes.

Avstanden mellom fotograf og objekt ryddes for alle distraksjoner – ingen lamper som må flyttes, ingen små skjermer som må avsjekkes underveis – slik alt som gjenstår, er den som portretteres og den som trykker på en knapp i nøyaktig riktig øyeblikk.

– Det handler om å skape en stemning, og min metode er samtalen. Skal jeg fotografere noen som har satt av en og en halv time, vil jeg anslå at jeg bruker ti minutter til selve fotograferingen. Resten handler om samtalen, og den må gå på livet løs, sier Morten Krogvold.

– Jeg går inn og stiller spørsmål folk ikke er vant til, som kanskje ingen har stilt dem før. Jeg kan spørre om intime ting – om lengsel, savn eller humor, eller jeg kan spørre en kreftpasient om døden. Den eneste regelen er at det må være noe jeg faktisk lurer på. Det kan ikke være fake, sier fotografen.

De menneskelige magasiner

Da oppstår nemlig de små øyeblikkene, det kan være små glimt, der ansiktet blir – som den svenske forfatteren Göran Tunström sa – inngangen til de menneskelige magasiner. 

Og én eksponering er i boks. Skuldrene kan senkes, og energien gradvis bygges opp igjen gjennom nye spørsmål. Hvis alt gikk som det skulle.

– Det vanskelige med fotografi er å nedkjempe kameraet. Kameraet er bare en registreringsmaskin, fotografens jobb er å se motivet ut fra stemningen der og da, sier Krogvold.

– Du kan aldri fange et helt menneske i et fotografi. Men du kan fange et alvor, en særlig konsentrasjon, sier Krogvold, som fortsatt foretrekker å skyte analogt og – når han likevel har et digitalkamera i hendene – aldri koster på seg å senke blikket for å sjekke eksponeringen på skjermen.

Mer skal det ikke til å bryte magien i studioet.

To av Krogvolds portretter: Ingrid Lorentzen og kunstneren Pushwagner.

Hadde for stor respekt

Nå kan du selv oppleve Krogvolds portretter på utstilling. De er viet et eget rom når Preus fotomuseum i Horten fra og med 23. oktober viser utstillingen «Portrett av vår tid».

Stilt overfor et større utvalg av 70-åringens arbeider, slik en blir her, slås en av det kraftfulle, men også det tidløse i Krogvolds evne til å fange ansikter på film.

Det er noe der, og det er der helt fra starten.

– Jeg sier som Jan Garbarek: Du skal ikke fornye deg så mye som du skal fortsette deg. Det går som et mantra gjennom kunsthistorien at du kan gjenkjenne i en 70-årings arbeider det vedkommende gjorde som 20-åring. Det er det samme, bare mye bedre, sier Krogvold.

– Og uttrykket blir gjerne røffere jo eldre kunstneren blir. Det ser jeg hos meg selv også. Kanskje hadde jeg da jeg var ung for stor respekt for faget til å kunne vie meg helt og holdent til kjernen i det: Bildeuttrykket, sier han.

  • Hovedbildet i denne saken er tatt av Kim Eidem