Mange nordmenn forbinder «Les Misérables» med Victor Hugos litterære mesterverk – og  fargerike musikalversjoner. 

Nå kommer det en film som gir helt andre assosiasjoner.

Årets franske kinosensasjon, også kalt «Les Misérables» (eller «De elendige» som den naturlig nok heter når den får norsk kinopremiere 28. februar), er nemlig et spennende, men også aktuelt og svært politisk portrett av et Frankrike i krise. Med et anklagende og ufiltrert blikk forteller den en historie om hvorfor livet i Paris’ forsteder er, vel, miserabelt. 

Politivold, etniske motsetninger og styresmakter som ikke evner – eller gidder – å ta tak i sosiale og strukturelle problemer som raserer livet til en hel generasjon med fransk ungdom.

– Jeg lagde denne filmen for politikerne som er ansvarlig for at denne situasjonen har ligget og råtnet i løpet av de siste førti årene, forteller regissør Ladj Ly i et intervju med Los Angeles Times

Politiske konsekvenser

Filmens handling er satt i forstaden Montfermeil, der også Victor Hugos roman foregår, og følger en fersk politimann som blir satt i team med to erfarne betjenter som misbruker makten de har til å oppnå egne fordeler.

Helvetet bryter løs når en barnegjeng stjeler en løveunge fra et sigøynersirkus i nærheten, og sigøynerne truer med krig hvis den ikke kommer til rette igjen.

Filmen har fått svært godt kritikker, og har også fått politiske konsekvenser. Le Journal du Dimanche rapporterer for eksempel at president Macron, umiddelbart etter å ha sett filmen, skal ha sendt instrukser nedover i statsapparatet om å prioritere prosjekter i forstedene.

I den mindre prisverdige enden av reaksjonsskalaen finner vi de høyreorienterte avisene Caseur og Valeur Actuelles. De publiserte nylig påstander om at regissør Ly tidligere har vært fengslet for medvirkning til et sharia-motivert drapsforsøk – påstander som raskt ble avslørt som oppspinn.

– Dytter oss ned

Ly har riktignok sonet en toårsdom under anklager om involvering i en kidnappingssak, uten at det ble gjort noen koblinger til fundamentalistiske verdier eller drapsmotiver.

Regissøren, med foreldre som selv bosatte seg i Montfermeil etter å ha flyktet fra Mali,  hevder selv at anklagene er en del av en forutsigbar svertekampanje, og mener kampanjen kom som følge av at «De elendige» ble plukket ut som Frankrikes Oscar-kandidat. 

– Hver gang vi hever hodet over vannet, er det noen som vil prøve å dytte oss ned under overflaten igjen, forteller Ly til radiostasjonen NPR.

Sprengkraft i autentisitet

Det er mye som står på spill i «De elendige». Selv om karakterene varierer i sitt moralske kaliber – det er for eksempel vanskelig å nære sympati for den macho-rasistiske politimannen Chris – er ikke filmen ute etter å dømme enkeltmennesker.

Hele samfunnet er på tiltalebenken: systemet som har latt maktmisbruk, arbeidsløshet og rivalisering mellom ulike fraksjoner få fritt leide i Paris’ forsteder.

Ly kaster hansken allerede i åpningsscenen, hvor hele Paris er i ekstase over Frankrikes nyvunne gull i fotball-VM. Han gjør et poeng ut av å vise et land som feirer sammen på tvers av sosiale, økonomiske og etniske skillelinjer, men bruker de resterende nitti minuttene på å rive i stykker dette glansbildet. Virkeligheten, sier filmen, er at en hel generasjon av franskmenn er fanget i en verden hvor det verken finnes muligheter eller håp for et bedre liv.

– Det er derfor filmen har slik sprengkraft. Mange har lyst til å se vekk fra deler av filmen, men jeg vil tvinge deg til å se hvordan livet egentlig er i dette nabolaget. Jeg har selv levd gjennom det, forklarer Ly til NPR.

Går utover stoltheten

Filmen gjør dermed langt mer enn å pirke i overflaten på betente temaer som økonomisk ulikhet, rasisme og politivold. Den skjærer gjennom med skalpell og blottlegger symptomene slik at det blir vanskelig å se vekk. 

Resultatet er en film hvor ingen – verken politi eller gjengledere – tenker på å ringe etter ambulanse når en ungdom blir alvorlig skadet under en mislykket arrestasjon. De er mer opptatt av å henholdsvis redde sitt eget skinn og å utnytte situasjonen til sin fordel.

Grunnen til at«De elendige» skaper så sterke reaksjoner er nettopp fordi den får en slik absurd scene til å virke skremmende troverdig.

Og slikt går utover stoltheten – hos presidenter så vel som nasjonalistiske skribenter.