Liker du å bli skremt i kinosalen? Da har du mye å takke James Wan for.

Har du sans for å klore deg fast i armlenene og legge vekten av setemusklene helt ytterst på setet mens hjertet hamrer og svetten pipler der inne i mørket? Wan is your man!

Den australske manusforfatteren, regissøren og filmprodusenten har stått bak ikke en, ikke to, men tre av de mest suksessrike skrekkfilmseriene på denne siden av tusenårsskiftet.

Nå gjør han det igjen.

Filmskaper James Wan. Foto: Gage Skidmore (CC BY-SA 2.0)

Etter å ha sveipet innom actionsjangeren i «Furious» (2015) og superheltfilm i «Aquaman» (2018) går Wan tilbake til skrekk-røttene med den unike «Malignant», som har kinopremiere i Norge 10. september.

Inspirert av det skumleste av det skumle

Men etter å ha hekta en hel verden på torturskrekk i «Saw», revitalisert frykten for hjemsøkte hus med «Insidious» og introdusert en ny generasjon for djevelske besettelser med «The Conjuring», drar James Wan denne gang inspirasjon fra den kanskje mest fryktinngytende skoleretningene innen film:

Den italienske giallo-filmen.

– Jeg er ekstatisk for «Malignant». Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal beskrive den, annonserte filmskaperen selv på Instagram da innspillingen av filmen var over i september for to år siden (jepp, denne er korona-utsatt, som så mange av filmene som kommer på kino i høst).

– Målet var å lage noe helt originalt, noe som flytter grensene mellom sjangere, og som er annerledes fra alt annet jeg har gjort – samtidig som det er i samme ånd som skrekk-thrillerne jeg vokste opp med, skriver han.

Forstyrrende mentale problemer

Det var på sekstitallet at italienske filmskapere begynte å leke med grepene som senere skulle bli knyttet til en egen filmsjanger – giallo, eller «gul», etter fargen på forsidebladet i spenningsromaner utgitt i pocketformat.

Giallo-filmen er typisk kjennetegnet av at den blander skrekkfilm og spenningsfilm.

Akkurat som i «Malignant» er kjernen av filmen et mysterium som skal oppklares, en mystisk drapsmann vi ikke kjenner identiteten til, men i prosessen bygges det en uhyggelig atmosfære ved hjelp av grep fra såvel slasherfilm som psykologisk horror.

Vi får komme tett på rollefigurer med forstyrrende, mentale problemer – hovedpersonen i «Malignant» plages av indre visjoner av brutale drap – og det vikes ikke tilbake for å vise rause mengder blod og gørr.

Samtidig preges både giallofilm og «Malignant» av en egen estetikk, der slemmingen typisk er gjemt i skygger eller kledd i kapper som skjuler vedkommendes utseende, og flere scener spiller seg ut i mørkerødt lys.

Dette røde lyset er filmplakaten til «Malignant» en klar referanse til:

Giallo-sjangerens gammelmodige blikk på unge kvinners fysiske attributter, og dens hang til å lydsette filmene med snirklete prog-rock, er imidlertid noe James Wan klokelig har styrt unna i «Malignant».

Filmer som ellers aldri lages på dette nivået

Giallo-filmens ukronede konge er uansett regissøren Dario Argento, som perfeksjonerte sjangeren på 70- og 80-tallet.

Særlig hans film «Suspiria» fra 1977, der en ung ballettstudent dras inn i en overnaturlig konspirasjon, har fått kultstatus og er en gjenganger i skrekkfilmklubber.

Sammen med den amerikanske mesteren av psykologiske thrillere, Brian de Palma, var nettopp Argento den store inspirasjonskilden for «Malignant», har James Wan sagt.

– Etter «Furious» og «Aquaman» ønsket jeg å jobbe med noe mindre og mer intimt, noe som peker tilbake til den måten å lage film på som engasjerte meg da jeg var yngre og idoliserte folk som Argento og De Palma. Jeg tenkte «når får jeg ellers sjansen til å lage slik film»? Nå hadde jeg muligheten til å skape en type film som ellers aldri lages på dette nivået, sa Wan i et intervju med nettstedet IGN i sommer.

Hvis du virkelig er ute etter en skummel filmopplevelse i sommer, tør vi påstå at det bare er å bestille billetter!