Skrekkfilmen «Candyman» fra 1992 utspiller seg i et slitent nabolag i Chicago, preget av arbeidsløshet, politivold og andre sosiale problemer.

Den frittstående oppfølgeren, som også heter «Candyman», har gått sin seiersgang på kino i USA og kommer på kino i Norge 3. september, har det samme nabolaget gjennomgått en solid oppgradering og er nå befolket av kunstnere og folk i øvre middelklasse.

Men en ting har ikke forandret seg:

Det sirkulerer fortsatt en gammel vandrehistorie om et skrekkelig vesen med en skarp krok istedet for høyre hånd, som dukker opp av intet og dreper den som ytrer ordet «candyman» fem ganger foran et speil.

Påstås å være sann

En vandrehistorie er en fortelling som sprer seg på folkemunne, og som i motsetning til et eventyr utgir seg for å være sann.

– I bunn og grunn det samme som det vi kaller sagn, når de er fra gamle dager. De sprer seg fordi de har en eller annen nytteverdi – de kan for eksempel inneholde en advarsel om noe farlig, på samme måte som sagnet om nøkken kan skremme barn fra å oppsøke tjern der det er fare for å drukne, forklarer Ida Tolgensbakk, folklorist og forsker på instituttet NOVA på OsloMet.

– Men nytteverdien kan også være at historien simpelthen er veldig underholdende, sier hun.

Foto: Universal Pictures/MGM Pictures/SF Studios

Skumle eller bisarre

Ofte har vandrehistorier et skummelt eller bisarrt element. Som den om den forbrente dykkeren som blir funnet høyt oppe i et tre etter en skogbrann – underforstått at han ble fanget opp da slukkingshelikoptreret fylte vanntanken i en innsjø.

Eller den om foreldrene som hadde fått bestemor til å sitte barnevakt mens de dro på ferie, men siden hun var forsinket satte de ungen i lekegrinda og dro avsted.

Da de kom hjem en uke senere hadde det stakkars barnet sultet ihjel fordi gamla hadde dødd av hjertestans på vei til huset deres.

Hentet inspirasjon fra virkelighetens myter

Vandrehistorien i «Candyman» stammer på sin side fra novellen «The Forbidden» av den britiske forfatteren Clive Barker, som ellers er mest kjent for «Hellraiser»-serien.

Det var denne novellen som ble omarbeidet og filmatisert i 1992, og som nå har fått en skrekkinngytende oppfølger skrevet og produsert av Jordan Peele («Us», «Get Out»).

Clive Barker hentet inspirasjon fra vandrehistorier som har sirkulert i virkeligheten. Krok-hånda kommer fra historien om «The Hookman», som ifølge faktasjekk-nettstedet Snopes har blitt fortalt siden midten av 50-tallet.

Foto: Universal Pictures/MGM Pictures/SF Studios

I denne historien heter det at et ungt, forelsket par kjører til en avsidesliggende parkeringsplass for å få kose seg i fred. Plutselig hører de på radioen at en massemorder med en krok til hånd har rømt fra et fengsel eller et mentalsykehus i nærheten.

Paret blir skremt, starter bilen og kjører i full fart hjem. Der oppdager de at det henger igjen en krok i dørhåndtaket på utsiden av kjøretøyet.

Utbredt i hele Europa

Elementet om at morderen manifesterer seg når noen sier navnet hans fem ganger foran et speil, er på sin side hentet fra vandrehistorien om «Blodige Maria».

– «Blodige Maria» er en utbredt vandrehistorie som er fortalt i forskjellige varianter over hele Europa. I Sverige kalles hun gjerne «Svarta Madame». Andre steder kan hun hete noe helt annet og være knyttet til lokale forhold, som at hun ble drept av vaktmesteren på barneskolen, sier Tolgensbakk.

– Jeg husker historien fra min egen barndom på Bjølsen i Oslo. Jeg og venninnene mine sto foran speilet på jentedoen på skolen og sa navnet hennes tre ganger i et dumdristig forsøk på å påkalle henne, ler forskeren.

Uten å spoile noe: Tolgensbakks barndomsminne er, fascinerende nok, speilet med uhyggelig presisjon i en scene i den nye filmen.

  • Se «Candyman»-skaperne snakke om vandrehistorier:

Ble en klassiker

1992-filmen starter med at en ung student kommer til det fattige nabolaget nettopp for å studere vandrehistorier.

Hennes hypotese om at fortellingene om Candyman sirkulerer som en slags mestringsstrategi for menneskene i lite priviligerte lokalsamfunn, er noe av det den nye filmen spinner videre på. Dessverre for studentens liv og helse viser det seg at akkurat denne vandrehistorien er et mareritt fra virkeligheten.

Ideen om at vandrehistorier, eller urban legends som de kalles på engelsk, faktisk kan være sanne, er potent nok til at «Candyman» i sin tid ble en umiddelbar skrekkfilm-klassiker.

Det kan også den nye oppfølgeren bli, med sin miks av isnende uhygge og sosial bevissthet (det kom forresten to «Candyman»-oppfølgere på nittitallet også, men de ser den nye filmen helt bort fra).

Informasjonsbehov og underholdning

Kan det stemme at vandrehistorier som den om Candyman har lettere for å slå rot i hardt prøvede

Ida Tolgensbakk ved NOVA.

lokalsamfunn med mange sosiale problemer? Forsker Ida Tolgensbakk svarer «tja».

– Jeg vet ikke om det finnes vitenskapelig belegg for en slik hypotese. Men det er jo ikke så fjernt å tenke at vandrehistorier kan fylle et behov for informasjon, og slike behov har man kanskje mer av i fattige områder, eller i samfunn som er rammet av krise, sier hun.

– Hvis det skjer noe skummelt, som man ikke vet hvordan man beskytte seg for, får man kanskje mer fruktbar mark for slike vandrehistorier å slå rot i, utdyper forskeren.

Men dette er neppe noen utfyllende forklaring på det som skjer når vandrehistorier går fra munn til munn:

– Man kan ikke se bort fra det faktum at slike historier rett og slett er svært underholdende, sier Ida Tolgensbakk.