12. april 1961 skjer noe for første gang i menneskehetens historie: Et menneske skytes ut i rommet og sendes i bane rundt jorden. 

Æren tilfaller russiske Jurij Gagarin, som blir verdenskjent over natten. I hjemlandet blir han en viktig figur i nasjonsbyggingen under den kalde krigen, og han tildeles den høyeste æresordenen – Helt av Sovjetunionen

Men også i Vest-Europa hylles Gagarin. I Ivry-sur-Seine, en forstad en halv mil sørøst for Paris, ferdigstilles boligprosjektet Cité Gagarine i 1963 på bestilling fra det franske kommunistpartiet. Gagarin er selv tilstede når komplekset åpner.

Dette – både den russiske kosmonautens ensomme reise rundt jordkloden, og gigantbygget utenfor den franske hovedstaden, som skulle bli jevnet med jorden i 2019 – utgjør den faktiske rammen for en av de mest særegne og poetiske spillefilmene på lang tid. 

24. september kommer «Gagarine» på kino i Norge: 

David mot Goliat  

I «Gagarine» følger vi den sjenerte og svært teknisk begavede 16-åringen Youri (Alséni Bathily), som bor i Cité Gagarine når beskjeden om at bygget skal rives kommer. Moren har forlatt ham, og de slitne omgivelsene forfaller ytterligere for hver dag som går. 

Youri bestemmer seg like fullt for å redde Gagarine, og med hjelp av kompisen Houssam (Jamil McCraven) utfører han kreative reparasjoner på bygningen for å stanse rivingen – samtidig som han drømmer seg ut i verdensrommet.      

Det kan neppe karakteriseres som noen spoiler at forsøket på å redde bygget ikke lykkes. 

Mens familie etter familie flytter ut av komplekset, blir Youri værende igjen. Kun Diana (Lyna Choudri), jenta han er forelsket i, og narkolangeren Dali (Finnegan Oldfield) vet at han eksisterer, og til slutt befinner han seg helt alene – slik navnebroren gjorde 12. april 1961.    

Politikk og poesi 

At «Gagarine» er debutfilmen til regissørene Fanny Liatard og Jérémy Trouilh, er nesten ikke til å tro. Her sjongleres det nemlig med en rekke virkemidler og uttrykk – med stålkontroll hele veien. 

Skildringen av det marginaliserte lokalsamfunnet er gjort med respekt og kjærlighet. Cité Gagarine – som er der filmen ble spilt inn like før rivingen – vises frem som et yrende, levende fellesskap. De politiske undertonene er nyanserte, men åpenbare.   

Samtidig befinner «Gagarine» seg lysår unna konvensjonell sosialrealisme.

En mer passende beskrivelse er magisk realisme – særlig i filmens andre halvdel, der arkivklipp, drømmesekvenser og slående visuelle grep flyter inn i hverandre og røsker i grensene for hva som er virkelig.      

På toppen av dette bygger filmen seg opp mot et nervepirrende klimaks som er en thriller verdig – og som ikke kan kalles noe annet enn stor filmkunst. 

 

En lavmælt eksplosjon 

Verdens anmeldere elsker «Gagarine». I sin glødende omtale av filmen skriver Variety

– En gutt, en bygning og trusselen om et stort smell: Med disse bestanddelene skaper de franske regissørene Fanny Liatard og Jérémy Trouilh en vidunderlig debutfilm, som utleder så mye knitrende autentisitet fra de fysiske omgivelsene at filmens storøyde metafysikk også virker underlig troverdig. 

Litt enklere oppsummert: «Gagarine» er en lavmælt eksplosjon. En poetisk knyttneve. 

Se den! 

Les mer og bestill billetter her