Få ting splitter Norge som ulv: Rovdyr mot beitedyr, by mot land, det urbane mot det rurale, sentrum mot periferi. Nylig var flere tusen ulvedemonstranter samlet i Oslo sentrum i protest mot regjeringens forvaltning av ulvebestanden i Norge. Kort tid etterpå var det ulvetilhengernes tur. Og én ting er sikkert: Sinnene er i kok.

Men hva er det konflikten egentlig handler om?

– Konflikten rundt ulve- og rovdyrforvaltning har kjørt seg fast. God forståelse av hva konflikten handler om er viktig for å oppnå en bedre forvaltning av rovdyr, sier filosof og biosemiotiker Morten Tønnessen ved Universitetet i Stavanger.

Foto: Eirik Frøystein

Ulven er ikke verstingen

I Skandinavia er rovdyrartene ulv, bjørn, jerv og gaupe betegnet som de fire store. Til tross for at de i dag bare finnes i små bestander i landet vårt, er de viktige brikker i det store samspillet i naturen. Samtidig skaper rovdyrene problemer for beitenæringen flere steder i landet, fordi de ofte tar husdyr på utmarksbeite og tamrein.

Tønnessen har forsket på ulv siden 2007. I sin doktorgradsavhandling fra 2011 blir det beskrevet hvordan ulven i Norge – og en del andre land – er blitt et symbol på rovdyr generelt. Når sau blir tatt av rovdyr, tenker de fleste automatisk på ulv.

I virkeligheten forårsaker ulven bare 15 prosent av det totale tapet av sau til rovdyr. Langt flere sauer blir tatt av gaupe (17 prosent) og jerv (32 prosent).

– Ulven i Norge lever i all hovedsak av hjortevilt, og i ulvesonen er det elg som er det viktigste byttedyret, sier seniorrådgiver i WWF, Marte Conradi.

Ikke minst skyldes 80 prosent av sauetapet andre årsaker. De viktigste årsakene til at sau går tapt på utmarksbeite er ulykker, infeksjoner, sykdommer, parasitter og giftige planter.

Totalt er det mindre enn 3 prosent av tapet av sau i løpet av en beitesesong som skyldes ulven.

– Over tid tar både jerv og gaupe flere sau enn ulven. Det er et faktum. Slik har det vært år etter år. Likevel er det langt mindre strid om de andre rovdyra, forteller Tønnesen.

Ulven har altså fått en unik posisjon som hatobjekt – til tross for at den ikke er verstingen. Hvorfor vekker den så sterke følelser i oss?

Filosof og biosemiotiker Morten Tønnessen. Foto: Privat

By/land-konflikt

Rovdyrpolitikken i Norge har et todelt mål: Den skal både gi grunnlag for levedyktige bestander av rovdyr og sikre vilkårene for en levedyktig beitenæring. Ulvebestanden har imidlertid økt kraftig de siste 30 årene. I dag er det ca. 100 helt eller delvis norske dyr her i landet.

Og det er nettopp ulvens tilbakekomst som har vekket følelser hos folk, forteller Tønnesen.

– Ulvedebatten er blitt en by/land-konflikt, der ulven er blitt det tydeligste uttrykket for konflikten.

I en utredning om “Beitebruk i Ulvesona” som Nibio og AgriAnalyse har utført for Miljødirektoratet, blir et utvalg berørte beitebrukere bedt om å beskrive situasjonen.

Opplevelsen av mangel på respekt er en fellesnevner i svarene fra beitebrukerne. De beskriver å bli overlatt til seg selv, og ikke beskytta, av storsamfunnet. Næringa de har vært stolte å være en del av, går til grunne uten mottiltak. Det blir et tap av næringsgrunnlag, som beitebrukerne ikke har fått noen kompensasjon for. Samtlige opplever at myndighetene tar beslutninger uten tilstrekkelig forståelse for beitebrukerne.

Foto: Eirik Frøystein

Med andre ord: Beslutninger som tas uten lokal påvirkning, fører til tap av tillit.

Ikke minst fører tilbakekomsten av ulv til at man ikke kan drive den samme virksomheten som før.

– Vi må huske på at det norske utmarksbeitet i det omfanget det har i dag har utviklet seg i de årene det nærmest ikke har vært store rovdyr i norsk natur. Mange beitebrukere har drevet på samme måte i mange år, gjennom flere generasjoner. Nå som rovdyrene vender tilbake kreves tilpasninger, sier Conradi.

Ved Norsk Institutt for naturforskning (NINA) har Ketil Skogen forsket på nettopp ulvekonflikten. Skogen forteller at veldig mange av de som ønsker færre ulv i Norge, er nøye med å si at de ikke hater ulven. De fleste er enige om at ulven er et flott villdyr som de beundrer. Det handler altså ikke om ulven i seg selv, men hva den symboliserer: den truende og uforutsigbare naturen.

– Ulven blir sett på som sosial, intelligent og vakker, men fremfor alt vill. Mange mener at den bare hører hjemme i ekte villmark, som vi ikke har lenger i Norge, sier Skogen.

Ulvemotstanden handler om langt mer enn sinte bønder og jegere, sier sosiolog Ketil Skogen. Foto: Privat

Endringsprosesser i samfunnet

Ulvemotstanden handler altså om langt mer enn sinte bønder og jegere. Ifølge Skogen er den også et uttrykk for endringsprosessene i samfunnet.

– Det er relativt få sauebønder og jegere i Norge, men konfliktnivået er allikevel høyt. Det er flere som ikke er direkte berørt i saken, men som engasjerer seg sterkt.

Ifølge Skogen knyttes jakt til en tradisjonell utmarkskultur. Jakt blir sett på som fornuftig høsting av naturressurser, og nå blir dette truet.

– For mange mennesker med røtter i tradisjonell utmarksbruk er ulven langt mer enn et praktisk problem for jakt og sauehold. Ulvens tilbakekomst blir oppfattet som en del av en utvikling som favoriserer urbane områder og urban kultur, og som truer en verdifull bygdekultur og næringsvirksomhet, forteller Skogen.

Foto: Shutterstock

Ikke minst er det mange som mener at ulven ikke hører hjemme i det norske landskapet i dag, forteller sosiologen.

–  Villmark er blitt et negativt ladet ord. Det høyt elskede kulturlandskapet er blitt formet som et resultat av flere generasjoners slit. Landskapet er et brukslandskap, der ressursene skal utnyttes.

Med andre ord: Ulven er unødvendig. Den går på bekostning av råderett. Og motstanderne av ulven ønsker ikke å gi fra seg kontrollen over utmarka, forteller Skogen.

Men selv om ulvemotstanden er sterkest på bygda, er det viktig å huske på at ulven har mange venner der også.

–De samfunnsendringene som gjør at synet på naturen endrer seg, foregår ikke bare i byen. Mange bygdefolk er også kritiske til et natursyn som ikke kan godta at naturen er vill.

Fra naturens synspunkt

Andre tenker motsatt: Ulvens tilbakekomst er et tegn på at naturen er i ferd med å hente seg inn igjen etter å ha vært i knestående på ett vis, forteller Skogen.

“Folk må kjenne seg trygge i naturen” er et vanlig argument mot ulven. Spørsmålet er: Må vi det?

– Vi forsøker å gjøre naturen ufarlig. Men kanskje vi heller skal godta at den er litt farlig? Fra naturens synspunkt skal vi ikke kontrollere og utnytte alt. At det finnes dyr vi ikke har kontroll over gjør det bare mer spennende og givende å være i naturen, sier Tønnessen.

Som naturorganisasjon er WWF opptatt av at dyrene skal ha sin rettmessige plass i naturen.

– Gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn er en del av nasjonalarven vår. Rovdyrene er viktige for økosystemet og de har en egenverdi som gjør at vi ikke har rett til å utrydde dem, sier Conradi.

Foto: Shutterstock

Men hvordan kommer vi oss videre i debatten?

Ulvedebatten er blitt et sterkt symbol på endrede prioriteringer i forvaltningen, fra ressursutnytting til vern. Ikke minst har mangel på dialog og gjensidig forståelse resultert i en prosess hvor tilliten til myndighetene forvitrer og konfliktnivået øker.

– Skal vi ha en konstruktiv debatt for å komme oss videre, må vi prøve å ta hensyn til flere interesser samtidig, sier Tønnesen.

WWF mener at næringer som bruker naturen, må bruke den på en måte som ikke truer ville arter.

– Det ene utelukker ikke det andre. Vi mener det er plass til både beitedyr og flere rovdyr her til lands. I Europa er det tatt i bruk rovdyrsikre gjerder og vokterhunder for å beskytte beitedyrene fra ulven. I de fleste landene i Europa slippes heller ikke beitedyr på utmarksbeite om sommeren med relativt lite tilsyn som i Norge, sier Conradi.

Men det krever at staten tar sin del av regninga.

–   Vi ønsker ikke at bøndene skal bli skadelidende. Det bør avsettes langt mer midler til tapsreduserende tiltak eller omstilling for berørte beitebrukere, forteller Conradi.

Ikke minst vil WWF jobbe med å redusere konflikten i årene som kommer.

– Ingen tjener på høyt konfliktnivå, minst av alle ulven. WWF har engasjert seg sterkt i debatten, og har også en del av ansvaret for å finne gode løsninger som kan bidra til å redusere konfliktnivået. Dette er noe vi ønsker å jobbe mer med, og som kommer til å være en prioritert sak hos oss i tiden fremover.

Nysgjerrig på å vite mer?