Det er duket for premiere på «No Time To Die», den første James Bond-filmen på seks år og den femte og aller siste med Daniel Craig som agent 007.

Craig entret den ikoniske rollen med «Casino Royale» i 2006, der en replikk fikk Bond-entusiaster verden over til å sperre opp øynene. Det er den samme replikken som ifølge skuespilleren overbeviste ham om å takke ja til jobben, da han så den i manuset.

Der agenten tidligere var kjent for å spesifisere at han ønsket sin martini «ristet, ikke rørt», står Daniel Craigs Bond nå ved bardisken uten å løfte et øyenbryn når bartenderen spør hvordan han skal tilberede drinken:

«Do I look like I give a damn»?

– Denne replikken definerte Daniel Craigs periode som Bond, sier Morten Steingrimsen, som er James Bond-entusiast på sin hals og forfatter av «Den store boka om James Bond» fra 2005.

Leker med referansene

Craig-filmene flørter og leker med film-seriens historie og referansene til tidligere filmer. Samtidig er det en mer moderne, personlig og menneskelig Bond vi har med å gjøre. I dette øyeblikket brydde han seg ikke om risting av martinien. Han ville bare ha en drink, sier Steingrimsen.

Når vi nå setter oss i kinosetet for å nyte «No Time To Die», er det klimakset det har vært bygget opp til i 15 år vi blir servert.

Mer enn noensinne i filmseriens femti år lange historie er det skapt en rekke filmer som riktignok fungerer utmerket som frittstående historier, men som også har en sammenhengende overbygning.

Craig-æraen har også vært en enorm kassasuksess og skapt jubel blant såvel fans som filmanmeldere. Det er derfor underlig å tenke på hvilken skepsis som møtte Daniel Craig da det i sin tid ble kjent at den da 38 år gamle briten hadde fått rollen.

– Det var ikke måte på hvor mye kritikk Craig fikk: Han var for blond, han var for lav – det ble til og med holdt mot ham at han visstnok liknet på Vladimir Putin, ler Steingrimsen.

Stilnet kritikken

Så kom de første paparazzibildene fra innspillingen av «Casino Royale». De viser den muskuløse skuespilleren stige opp av vannet på en strand på Bahamas.

– Dette ene bildet, en åpenbar referanse til scenen i «Dr. No» (1962) der Ursula Andrews stiger opp av vannet, stilnet brått kritikken. Det var åpenbart at Craig hadde investert i rollen, såvel fysisk som psykisk. Og det ble etterhvert klart at han skulle heve nivået på Bond-filmene og spre dem til en ny generasjon publikummere, sier Steingrimsen.

«Casino Royale» sto da også i en klar kontrast til «Die Another Day» fra 2002, som avsluttet Pierce Brosnans sju år lange Bond-periode. Brosnan-filmene lente seg stadig mer på eventyrlige fortellinger og fantasifulle effekter.

«Die Another Day» tok kaka, med sine usynlige biler og et gigantisk is-slott som smeltes av en enda mer gigantisk sol-laser. På mange måter en tegneserieaktig film, nesten et frampek til vår tids superheltfilmer.

Ustoppelig

Allerede fra første scene i «Casino Royale» var det åpenbart at vi hadde med en helt annen sjanger å gjøre. I en knallhard jaktsekvens gjennom en byggeplass på Madagaskar, med en rekke parkour- og klatrestunts som fremdeles kan ta pusten fra en, får både skuespillerne og deres rollefigurer solid juling.

Nå var Bond hardtslående, atletisk, uforutsigbar og totalt ustoppelig.

– En annen favorittscene fra de siste Bond-filmene er åpningsscenen i «Spectre» (2015), der han bor på toppen av en høy bygning og skuer over byen, iført Tom Ford-dress og med et maskingevær i hånda. Legg merke til måten Daniel Craig går på i denne scenen. Han bare er James Bond, sier Steingrimsen entusiastisk.

James Bond-ekspert Morten Steingrimsen. Foto: Fotostudio Sascha Braun

Sjelelige sår

Daniel Craigs James Bond-æra kjennetegnes også ved at figuren har fått mer dybde, en mer detaljert bakgrunnshistorie, og at han settes på prøver der det står andre ting på prøve enn «bare» å redde menneskeheten fra psykopatiske superskurker med høyteknologiske masseødeleggelsesvåpen.

Agenten som i mange år var kjent for sin blatante mannsjåvinisme og tendens til å nedlegge den ene skjønnheten etter den andre, ble utstyrt med et mer troverdig følelsesliv – og må tåle konsekvensene av det. Den sjokkerende slutten på «Casino Royale» skulle gi ham sjelelige sår som følger ham gjennom hele serien.

James Bond har fått personlige motiver og beveggrunner, ikke bare profesjonelle.

I tillegg til heftige actioneventyr får de siste fem Bond-filmene oss dermed til å grunne over temaer som tillit og svik. Dette kan vi til dels tilskrive Daniel Craig selv, mener Steingrimsen.

– Han har vært mer involvert i den kreative prosessen enn tidligere Bond-skuespillere, og skal ha vært instrumentell i å overtale Sam Mendes til å ta over regissørstolen etter «Quantum of Solace» i 2008. Dermed ble «Skyfall» (2012) den første Bond-filmen som ble laget av en Oscar-vinner, sier eksperten.

– Nivåhevingen som fulgte, har nok gjort det mer spiselig for kvalitetsskuespillere å takke ja til roller i Bond-filmer. Dermed fikk vi uforglemmelige rollefigurer som Ralph Fiennes’ «M» og Javier Bardems cyberterrorist i «Skyfall», sier Steingrimsen.

Ralph Fiennes som etterretningssjefen «M». Foto: SF Studios Norge

Daniel Craigs Bond-filmer er «gourmet-Bond». Før dette var James Bond-filmer litt som Olsenbanden: Alle så dem, men det var liksom ikke noe man snakket om, sier han.

Starter i Norge

«No Time To Die» er det nok en særegen filmskaper som har holdt i trådene: Cary Joji Fukunaga, kjent for den skjellsettende førstesesongen av krimserien «True Detective» (2014) og den hjerteskjærende Netflix-filmen «Beasts of No Nation» (2015) om afrikanske barnesoldater.

Det lover godt for en sterk filmopplevelse, som til alt overmål starter med en scene satt til og spilt inn i Norge, før den fortsetter gjennom lokasjoner som Italia, Storbritannia og Jamaica.

– Når du skal fortsette etter filmer som «Casino Royale», «Quantum of Solace», «Skyfall» og «Spectre» har du en idè om hva denne Bond-fyren har gjennomgått, sier Fukunaga i en pressemelding.

Regissøren og manusforfatteren valgte å skrive en historie som tar utgangspunkt i at James Bond har pensjonert seg fra tilværelsen som etterretningsagent med rett til å drepe, men som likevel trekkes inn i et rystende plott knyttet til kjærestens forhistorie.

– For oss utspiller denne filmen seg fem år etter «Spectre». Verden har endret seg en god del, og mye av det vi grublet på var hvordan vi skulle få filmen til å føles som om den er satt i vår tid, samtidig som den skulle tilhøre et Bond-univers som egentlig er ganske tidløst, sier Fukunaga.